Har ikke Gud sagt noe om musikk?

Jeg ble lei og oppgitt da jeg leste innlegget til Axel Lundholm Saxe i Dagen 22.04 24, der han hevdet at musikk ikke er et bekjennelsesspørsmål, men et adiaforon. Hva er en bekjennelse? Det er å si det samme som Guds ord. Et adiaforon er nøytralt (verken godt eller vondt). Med andre ord sier Saxe at Gud ikke har sagt noe som helst om musikk.

Gud sier da vitterlig i Am 5,23: «La mig slippe for dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill», i motsetning til salmer og lovsanger og åndelige viser som synges med takknemlighet i deres hjerter for Gud (Kol 3,16). Konklusjonen må jo her være at Gud beskriver her to åndsriker.

Å hevde at musikk er nøytralt, er å føre folk vill. Like galt er det å hevde at det er teksten (ordene) som avgjør om det er en kristen eller verdslig sang. Dette stemmer ikke med Bibelen, for Guds rike består ikke i ord, men i kraft (Ånd) (1 Kor 4,20). Det vil si at det er Guds Ånd og Ord som styrer hele dette Åndens rike.

Det er en villfarelse å hevde at der ikke er bibelsk dekning for at musikk er ånd. Alt som lever har ånd, sier Bibelen, og det er i denne åndens verden striden står (Ef 6,12; 1 Joh 4,1). Det handler om «kjød» og «ånd» også i musikkens verden, for de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til (Rom 8,5).

Vi lever i en tid der det er sjelden å høre klare hyrderøster, der Gud har overgitt mennesker oppdrag i samsvar med de profetord som før er talt om, så vi ved dem kan stride den gode strid. Derfor ble det ekstra vondt å lese Saxe sin teologiske utredning mot nettopp Jan Bygstad som på en klar måte har skilt klinten fra hveten ved å stadfeste Guds ords alfa og omega (1 Tim 1,18–19).

Bruken av musikk i kristen formidling er et adiaforon

Jerusalems siste album – en appell til Skandinavias kristenhet