Har islam noe i kirken å gjøre?

Som luthersk prest er mitt religiøse kroppsspråk noe stivere enn den religiøse majoritetens. Likevel er det mer enn vennligsinnet misunnelse som treffer meg når jeg ser troende falle på kne og be med pannen mot jorden. 

Berørt av muslimers hengivelse, gudsfrykt og poesi, tar jeg meg i å jeg å tenke at vi egentlig er søsken. Dette stikker dypt hos meg. Jeg ønsker å være så positiv til islam som overhodet mulig. Kanskje handler det vel så mye om mine personlighetstrekk som min religionsteologiske kompetanse. 

Jeg blir gladere av likheter enn jeg blir provosert av forskjeller. Lengsel etter harmoni kan dessuten støttes av følgende tanke: anerkjenner vi det vi har felles, vil rommet der uenighetene møtes, bli større. Sannheten trives bedre der alle kan gå med rett rygg.