Har lukket øynene i altfor lang tid

Mange trodde at likestillingen var kommet langt i Norge, men vi må etter hvert erkjenne at seksualisert diskriminering og vold er et stort problem.

Ifølge en rapport Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress utgav i 2014, så skjer det rundt 8000 voldtekter i Norge hvert år. – Det er 22 hver dag!

Dersom man også regner med voldtektsforsøkene, dobler dette tallet seg. Tallet er enda høyere i andre land. Vi er langt unna en løsning på dette omfattende menneskerettighetsbruddet.

I en rapport fra november i fjor, slår Verdens helseorganisasjon fast at en av tre kvinner opplever fysisk og/eller seksualisert vold av en partner i løpet av livet. Tallet er ned mot 1 av 5 kvinner i en del høyinntektsland, mens tallet er så høyt som 71 prosent i Etiopia.

Mange kvinner opplever også at voldtekt er deres første seksuelle erfaring. Dette er tilfellet spesielt på landsbygda, der 17 prosent av kvinnene i Tanzania, 24 prosent i Peru og 30 prosent i Bangladesh debuterte på denne måten. På verdensbasis har 20 prosent av kvinnene og 5-10 prosent av mennene opplevd seksuell vold som barn.

Ifølge rapporten fra Verdens Helseorganisasjon er det en del faktorer som øker risikoen for partnervold. Blant disse er lavt utdanningsnivå, omsorgssvikt som barn, at man var vitne til familievold da man vokste opp, alkoholisme og generell kjønnsdiskriminering i samfunnet.

Det fremheves at i samfunn der kvinner har en svak posisjon i forhold til menn, er partnervold vanligst. – Fattigdom skaper håpløshet og en rekke sosiale problemer, og kvinner er ofte de som betaler den høyeste prisen.

Vi ser også mange eksempler på at seksualisert vold brukes systematisk i krig og konflikt. De seneste historiene kommer fra Rohingya-kvinnene i Myanmar, kvinner i Sør-Sudan og kvinner i Midtøsten som har opplevd voldtekter og tvangsekteskap av blant andre IS-krigere.

Det er viktig at vi tør å diskutere alle dimensjoner ved seksuelt misbruk og krenkelser, samt kompleksiteten i de utfordringene den utsatte kan møte i etterkant, både i sør og i nord. Når noen har vært utsatt for seksuelle overgrep, må det være den utsattes behov som legger føringene for våre prioriteringer. – Å ikke ta dette aspektet på alvor, kan påføre båe skam og ytterligere belastninger for den utsatte.

Normisjon, Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Indremisjonsforbundet (ImF) har tatt denne problematikken alvorlig. De har i fellesskap utviklet «Retningslinjer for å håndtere seksuelle krenkelser».

Organisasjonene har dessuten en felles ressursgruppe mot seksuelle krenkelser. Dette er organisasjoner med mange ansatte, både i Norge og i utlandet, og det er bra at de finner sammen for å øke kompetansen og handlekraften.

Vi håper at flere organisasjoner kan følge deres eksempel og utforme klare retningslinjer og rutiner. Statistikken både fra Verdens Helseorganisasjon og Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, samt alle medieoppslagene den siste tiden, viser med all tydelighet at man har lukket øyenene i alt for lang tid. Det ville vært fint hvis dette ikke skjedde i kristne miljøer, men det finnes for mange eksempler på det motsatte.

Det er en kjent sak at kvinner er sårbare i samfunn med mye fattigdom og konflikt, men nå er tausheten brutt også i vårt samfunn. Dette er en nyttig påminnelse om at mange problemer er universelle, og at vi må våge å snakke sant om dem. Det nytter ikke lenger å lukke øynene og si at dette ikke skjer hos oss. Det skjer hos oss – i nord og i sør.