Debatt
Har politikerne abdisert i energipolitikken?
Vi har lenge visst at vi styrer mot et underskudd på strøm i Norge. Stortinget så vel som skiftende regjeringer har ikke tatt grep, og synes knapt å ta problemstillingen inn over seg.
Statnett har igjen dokumentert i brev til Olje- og energidepartementet at vi må regne med kraftunderskudd på Østlandet i 2026 og i resten av landet i 2027. Og de er ikke alene om å ha regnet seg fram til dette – det er også nylig gjort av Thema, DNV og PwC. Budskapet er det samme: Innen tre til fire år vil Norge ha et underskudd på kraft.
Med andre ord: Vi vil være avhengige av import fra landene rundt oss for å unngå rasjonering av strøm til industri, næringsliv og i verste fall husholdninger.
Annonse
Fornybarnæringa kan og vil bidra til mer grønn strømproduksjon, men er satt på sidelinja. Næringa har nøkkelen til energiomstillingen. Den har kompetansen, folkene og ressursene. Men politikken næringa i dag må forholde seg til, gjør at det nærmest blir umulig å skaffe nok ny energi i tide.
Vannkraft blir i dag beskattet høyere enn olje og gass. Mener politikerne virkelig at det i 2023 skal være mer attraktivt å investere i fossil enn fornybar energi? Rammevilkårene for å bygge fornybar energi i Norge ble i høst vesentlig forverret. Over natten, uten utredning og med tilbakevirkende effekt.
I motsetning til EU, som har valgt å bruke energikrisen til å få fart på energiomstillingen, står oljenasjonen Norge igjen på perrongen, og bruker sine ekstraordinære kraftinntekter til midlertidig saldering av budsjett.
Dagens politikere har arvet en god og stolt energitradisjon. Rikelig med ren kraft, klokt eierskap og en rettferdig beskatning av fellesskapets ressurser har sikret norske borgere billig og pålitelig tilgang på kraft.
Etter Putins energikrig mot Europa er det snudd på hodet. Det kan det gjøres noe med. Men hvis ikke Stortinget klarer å komme til enighet om en helomdreiing i energipolitikken, og det litt bråkjapt, må vi ta til takke med altfor høye og altfor variable strømpriser framover.
Themas rapport som ble utarbeidet for NHO og presentert i begynnelsen av måneden, peker på et behov for 57 TWh med ny, fornybar energi, allerede innen 2030. Vi produserer i dag om lag 150 TWh, så det er snakk om en formidabelt vanskelig oppgave.
For vanlige folk handler dette om noe så fundamentalt som å ha nok strøm alle dager, hver uke, hele året.
Noen politikere mener at energienergieffektivisering alene er tilstrekkelig for å løse problemet. Det vil bety en dramatisk omlegging av hverdagen for folk, som det er vanskelig å tenke seg at man skal få oppslutning om. Men vi skal selvsagt gjøre alt vi kan for å energieffektivere langt mer enn vi gjør i dag. Dette er økonomisk best og definitivt best for naturen.
Andre politikere sier plent nei til bruk av areal for fornybar energiproduksjon, samtidig som de vil stenge ned utenlandskabel etter utenlandskabel. Vi hører mye om hva mange politikere ikke vil ha, men lite om hva de vil gjøre for å unngå strømunderskudd og rasjonering. Dette er uansvarlig.
Annonse
FNs klimarapporter viser at alle piler peker feil vei i klimakampen. Veien vekk fra fossil energi er krevende å finne, men noe av det viktigste vi kan gjøre for å redde kloden fra tørke, flom, dramatisk omskiftelig vær og lidelser for milliarder av mennesker. Likevel er flertallet av norske politikere mer opptatt av å dele ut flere konsesjoner i Nordsjøen enn av å akselerere omstillingen fra olje og gass til ren energi. En følge av dagens svake energipolitikk er at Norge også fører en klimapolitikk som knapt noen tror tar oss til 55 prosent kutt av CO₂ i 2030.
Valgene som gjøres i dag vil ha ringvirkninger i flere generasjoner. Skal vi nå 2030-målene må det radikale endringer til. Settes det ikke i gang et lass av prosjekter allerede nå, i 2023, vil vi ikke engang komme i nærheten av målene vi har bedyret overfor omverdenen at vi skal nå.
Vi kan snakke om politikk og klima som jeg gjør her. Men hva handler det egentlig om? For vanlige folk handler dette om noe så fundamentalt som å ha nok strøm alle dager, hver uke, hele året. Det handler om kaffen vi koker, dusjen vi tar, at vaskemaskina går og for noen at de kan lade bilen.
Vi må kunne forvente av politikerne at de får tallene knyttet til hva vi produserer av grønn energi, hva vi kan spare og hva vi bruker til å henge sammen – og at de lager en konkret plan for å løse utfordringen.
Det handler blant annet om å få på plass et riktig utformet skattesystem som ivaretar behovet for inntekter til felleskassa, samtidig som det stimuleres til investeringer i ny, fornybar energi. Det handler også om å raskt få på plass et bedre kraftnett og større kapasitet til å behandle konsesjoner. Og ikke minst handler det om en storstilt plan for raskt å komme i gang med havvind og sikre jevnlig tildeling av konsesjoner i årene framover.
Advarsel etter advarsel om kraftmangel om få år til tross, ser vi liten vilje til handling. Det er vanskelig ikke å konkludere med annet enn at stortingsflertallet har abdisert i energipolitikken.
