Har vi glemt de fattige?

Det er ikke bare jeg som lurer. «Har vi glemt de aller fattigste?» spurte Norads kunnskapsdirektør Håvard Mokleiv Nygård i en kronikk i Dagsavisen i forbindelse med Verdensdagen for utryddelse av fattigdom, 17.oktober.

Han la frem en ny rapport som viser at nedgangen i ekstrem fattigdom nærmest har stoppet helt opp.

700 millioner mennesker – like mange som hele Europas befolkning – lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Likevel går bistanden til de fattigste landene ned.

I en verden preget av uro, er det akutte kriser som dominerer, både i avisoverskriftene – og på bistandsbudsjettene. Vi skal selvsagt svare på humanitære behov, men når bistand i stadig større grad går til nødhjelp, får det konsekvenser for mer langsiktig innsats i andre deler av verden. Vi øser båten, men vedlikeholder ikke skroget.

Vi glemmer de som alltid har levd i krise; de som verken må søke tilflukt fra bomberegnet eller flykte fra landet sitt, men som likevel kjemper en daglig kamp for å overleve.

Jobbskaping må være jobb nummer en i kampen mot fattigdom

På mine reiser for Misjonsalliansen har jeg møtt mennesker som lever under ekstremt krevende forhold. Fattigdommen frarøver dem ikke bare grunnleggende behov, men også friheten til å velge og forme sine egne liv.

Enten jeg har vært i Sør-Amerika, Afrika eller Asia, ser jeg de samme mønstrene: Mangelen på beskyttelse, utdanning, helse og jobbmuligheter tar fra dem muligheten til å leve verdige liv.

Vi må gi vår støtte også til disse menneskene. De er sjelden på forsiden av avisene eller på nyhetssendingene i NRK. Deres lidelse er ikke sensasjonell – men den er også akutt. Og den er konstant. Det som slår meg når jeg møter mennesker som lever i slike situasjoner, er glimene av håp i det håpløse. De har ikke gitt opp. Og det kan heller ikke vi.

Norads rapport viser at løsningen er innen rekkevidde: Investeringer i utdanning, helse og jobbskaping. Bistand spiller en avgjørende rolle – hvis vi fortsetter å prioritere det. Likevel er det færre som tror at bistand faktisk virker. Dette er en skjør posisjon. Vi som jobber med dette og følger det nøye, vet at bistand nytter, men vi må bli bedre til å vise resultatene.

452 millioner grunner til å handle

Vi må også utfordre politikerne: Norge trenger ikke å velge mellom å støtte humanitære kriser eller hjelpe de fattigste. Vi kan klare begge deler.

Denne helgen så vi et sterkt uttrykk for det norske engasjementet: TV-aksjonen. Hele landet gikk sammen om en felles sak, basert på mange små bidrag som til sammen utgjør en stor forskjell.

Vårt bidrag til de fattigste handler ikke bare om bistandsbudsjettene, men også om hver vaffel stekt til innsamlinger, hver sokk strikket til basarer, og hvert lodd som bytter hender. Dette engasjementet kan vi ikke ta for gitt. Det må næres og styrkes ved å anerkjenne både de som gir og årsakene til at vi gir.

Fattigdom er i bunn og grunn en global fordelingsutfordring. Norad anslår at det som trengs for å løfte 700 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom, tilsvarer bare 0,1 prosent av verdens samlede inntekt. Dette tallet er et tegn på at det ikke er ressursene som mangler – det er viljen til å fordele dem rettferdig.

Som leder for en diakonal bistandsorganisasjon ser jeg det som en del av mitt ansvar å stå opp for de fattigste. Når tallene blir ubegripelige, finner jeg motivasjon i menneskene jeg har møtt bak statistikken. Deres liv og motstandskraft viser at det er mulig å gjøre en forskjell. Men det er også engasjementet fra mennesker her hjemme som gjør dette arbeidet mulig. Dette engasjementet er vår beste motgift mot likegyldighet.