Harald Hegstad kommer til å trenge all den forbønn han kan få

«Husk på den nye kirkerådslederen når dere ber til Gud», sa Harald Hegstad etter å ha blitt valgt med 60 stemmer mot 55 stemmer til Gard Sandaker-Nielsen. Det ble omtrent så jevnt som ventet.

I praksis innebærer det ikke noe stort tap for Åpen folkekirke, for de to kandidatene står hverandre nært teologisk. Men Hegstad er nok en mer akseptabel kandidat for de konservative.

Da jeg ankom Trondheim torsdag morgen, var noe av det første jeg så gjennom bussvinduet de to kandidatene Sandaker-Nielsen og Hegstad til fots sammen med avtroppende kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i gemyttlig samtale på vei til åpningsgudstjenesten. Årets valg ville representert mer kontinuitet enn brudd uansett hvem som hadde vunnet.

Senere samme dag kunne vi her i avisen lese et intervju med Sandaker-Nielsen og Hegstad. Jeg tror ikke jeg i noen sammenheng har lest et intervju med to kandidater til et verv som er så lite interessert i å betone sine innbyrdes ulikheter.

Det er sant at de to står hverandre nært teologisk. Det er også sant at de begge har en konservativ bakgrunn. Sandaker-Nielsen var i sin tid aktiv i Normisjons-menigheten Storsalen, mens Harald Hegstad vokste opp i Misjonssambandet og var med i For Bibel og Bekjennelse (FBB).

I Vårt Land har de to kandidatene denne uken presentert hver sine anliggender med tanke på vervet som kirkerådsleder. Sannsynligvis er de begge enige i mesteparten av innholdet i den andres tekst.

Ulikhetene mellom tekstene sier nok likevel en del om ulikhetene mellom kandidatene. Sandaker-Nielsens tekst har overskriften «Hvor mye koster en folkekirke?» og handler i hovedsak om hvorfor det offentlige fortsatt bør bruke penger på Den norske kirke.

I Harald Hegstads tekst står det at «Vi lever i et samfunn der kunnskap om kristen tro på ingen måte kan tas for gitt. Den kristendomsopplæring som den offentlige skolen tidligere tok seg av, er nå kirkens eget ansvar.»

Begge perspektivene er legitime og viktige. Men det siste er det viktigste. Den kristne kirkes eksistens kan aldri avhenge av offentlig støtte.

Det mener heller ikke Sandaker-Nielsen. Og de fleste konservative vil nok også mene at en liberal, offentlig finansiert kirke er bedre enn ingen offentlig finansiert kirke. Akkurat den erkjennelsen er vesentlig for å forstå situasjonen i det nåværende kirkemøtet.

Samtidig er det nødvendig å understreke, som det heter i dokumentet «Utfordringsbildet for Den norske kirke 2024»: «Oppdraget vårt er å være en frimodig kirke, midt i verden.»

Da han takket for tilliten, henvendte Harald Hegstad seg også til Kristin Gunleiksrud Raaum. Hun har ledet Kirkerådet i Den norske kirke siden 2016, etter at stemningen i Kirkemøtet over år gradvis hadde snudd. Hun har gått inn i lederoppgaven med hud og hår.

Derfor er det forståelig om hun nå kjenner på lettelse over å slippe ansvaret. I avskjedstalen sin på Kirkemøtet torsdag formiddag viste hun seg både som en dyktig predikant og som en oppmerksom lagleder.

Samtidig minnet hun selv om utgangspunktet: «For 15 år siden gikk jeg inn i kirkepolitikken for å gi mitt bidrag til å få en slutt på at mennesker med LHBT+-identitet ikke kunne gifte seg med den de elsket og mange steder ikke fikk jobb», sa hun.

Kirkevalget i 2015 representerte et historisk vendepunkt i Den norske kirkes forhold til likekjønnet samliv. Mer enn noe annet er det denne seieren Kristin Gunleiksrud Raaums kirkelige lederskap blir forbundet med. I mars ble innsatsen kronet med en håndsrekning fra Slottet da hun ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Det har vært relativt lavt spenningsnivå under debattene i Kirkemøtet de senere årene. Det har nok sammenheng med at det fortsatt er klart flertall for den vigselsliturgien som ble vedtatt i 2016 og 2017. Det vet både de som støttet denne liturgien og de som ikke gjorde det.

Men Raaum har ikke bare villet være leder for dem som støttet hennes kandidatur. Og hun er definitivt ingen ensaks-aktivist.

Alle som har hørt eller lest hennes taler til Kirkemøtet har kunnet registrere at hun er en leder med et bredt kirkelig engasjement. Årets tale var ikke noe unntak.

Hun understreket at «ekteskap mellom to mennesker av samme kjønn er ikke synd», vel vitende om at svært mange kristne mener det motsatte. Men hun oppfordret også til å snakke mer om synd, i generell forstand. Hun sa blant annet at «Skyldfølelse kan også være uttrykk for en urolig samvittighet, en påminnelse om at vi har gjort noe galt».

Uavhengig av synet på likekjønnet samliv kan vi konstatere at behovet for å bekjenne sine egne synder er sentralt i kristen tro. Selv om det ofte kan være mer fristende å bekjenne andres synder.

Raaum har også ved flere anledninger snakket om det felles ansvaret landets kristne må ha for å heve kunnskapen om kristen tro i samfunnet. Det vakte blant annet tilslutning fra Berit Hustad Nilsen i Brunstad Christian Church under generalforsamlingen i Norges Kristne Råd i 2023, til tross for at de to står langt fra hverandre i flere andre spørsmål.

«Vi må bidra til at barn og unge blir fortrolig med kristen tro, at de øker sin kunnskap om Bibelens fortellinger, salmer og sentrale liturgiske tekster. At de kan mer enn sitt fadervår», sa Raaum i årets tale til Kirkemøtet.

Hun advarte også kraftig mot en forståelse av foreldrerollen som går ut på at en eventuell religiøs tilknytning er noe barna bør utvikle uten foreldrenes medvirkning. Dette kunne kristne i nær sagt hvilken annen sammenheng som helst sagt ja og amen til.

Det er kjent at Kirkemøtets kanskje mest markante konservative stemme, Therese Egebakken, ved flere anledninger har rost Raaumns lederskap. Også Frimodig kirkes nye leder, læstadianske Oddgeir Sølvfæstersen, roste fra Kirkemøtets talerstol hennes samlende lederskap, uten at det på noen måte innebar tilslutning til hennes teologiske ståsted.

Nå blir det Harald Hegstad som skal lede Den norske kirkes arbeid med å forkynne evangeliet. Det skjer i en tid hvor folkekirkens stilling relativt sett blir svakere sett i relasjon til både befolkningen og øvrige kirker og organisasjoner. Forkynnelse av evangeliet og levende kristne fellesskap er det mest avgjørende for å sikre folkekirkens fremtid.

Det er ingen enkel sak å skulle holde en levende dialog med bedehusorganisasjoner og en mer sekulær stat samtidig, så Hegstad får nok bruk for de bønnene han etterlyste etter å ha blitt valgt.