Harmageddon på Trygdekontoret

«Og åndene samlet kongene på stedet som på hebraisk heter Harmageddon» (Åp 16,16).

Denne refleksjonen er skrevet som en respons på NRK programmet «Trygdekontoret» hvor dokumentaren «Praying for Armageddon» fra 2023 nylig ble vist og debattert i lys av konflikten som utspiller seg i Midtøsten og forbindelsen til den kristne høyre-bevegelsen i USA.

Selv om Harmageddon kun er nevnt ett sted i Det nye testamentet er det likevel mange som har tolket denne apokalyptiske beretningen inn i et politisk rammeverk i egen samtid.

Både Åpenbaringsboken og muslimenes Hadith har parallelle beskrivelser av et stort endetidsslag som på arabisk kalles Al-Mahama Al-Kubra – det store slaget. Det er en reell fare for at ekstreme religiøse krefter skal trekke verden inn i en eskalerende konflikt som blir til en selvoppfyllende profeti.

Opptattheten av slike endetidsenarier gjør etter min oppfatning at enkelte kristne bevegelser sporer av fra den sunne vei. I dokumentaren er megakirker i USA involvert og eksponert.

Når håpet om Jesu gjenkomst som fredskonge på jorden overskygges av visjoner om et voldelig oppgjør med alt vi misliker på planeten, kan det virke som man har glemt at konfrontasjonen med ondskapen alt har skjedd.

Evangeliet forutsetter at Frelseren selv avvæpnet usynlige «makter og myndigheter» og beseiret ondskapen på korset som romerne reiste utenfor Jerusalem for snart 2000 år siden.

Han «fór ned til dødsriket» sier vi i trosbekjennelsen. Der overtok han «nøklene til døden og dødsriket». Slik presenterer Kristus seg selv for Johannes i fengselet på øya Patmos.

Oppdraget Jesus ga sine nærmeste var derfor ikke å gå «all in» i kampen mot det onde, men å forkynne evangeliet om riket og gjøre disipler av dem som lar seg døpe i hans navn. Kampen mot ondskapen ble avgjort av Mesteren selv mens han hang på Golgata kors.

Riktignok foregår det fremdeles en opprydning. Det er ennå motstand mot evangeliet, og Guds eget folk. Den onde har fått et spillerom gjennom menneskers manglende omvendelse og oppgjør med egen synd.

For selv om dommen har falt og djevelen er avvæpnet, er dommen og den endelige straffen ennå ikke fullbyrdet. Hans handlingsrom i endetiden er som forfører av individer og folkeslag. Desto nærmere vi kommer «den dagen», jo mer desperat blir motstanden. Men oppstandelsen var Guds endelige signatur på Sønnens seier over synden, djevelen, døden, verden og vår egen falne natur.

Et overdrevent fokus på ondskapens makt kan fort undergrave betydningen av Jesu seier. Vår oppmerksomhet bør derfor rettes mot korset og oppstandelsen, ikke mot dramatiske tolkninger av endetiden.

Det kristne håpet er ikke at det gode skal seire til slutt, men at de døde skal oppstå i Kristus og at Guds rike skal komme i sin fulle kraft og herlighet her på jorden: «Komme ditt rike, skje din vilje».

Seieren er allerede et faktum og Gud vil håndheve sin rettferdighet og utøve sin nåde mot en menneskehet som har mistet Guds herlighet. Det er dette misjonsoppdraget handler om, at alle skal få høre og erfare det himmelske budskapet og så langt det er mulig vende om og bli sanne etterfølgere av Jesus Kristus.

Hvor ille det måtte bli her på kloden, hva bortrykkelsen egentlig innebærer og hvor mange som blir frelst til slutt, ligger utenfor rekkevidden av vårt oppdrag. Disse dimensjonene i menneskehetens og Guds rikes historie tilhører mystikken som vi gjerne må grunne på og undres over. Men når eskatologi blir en hovedsak ender vi fort opp på ville veier, splitter menigheten og polariserer samfunnet.

Kirkefedrene begrenset seg altså til å inkludere Jesu gjenkomst, oppstandelsen, dommen og det evige liv i trosbekjennelsen. Utover dette bør vi vokte oss med forhastede konklusjoner rundt tidens avslutning.

Apostlene regnet neppe med at ventetiden kunne bli flere tusen år. Men når Gud brukte 4000 år på å forberede Menneskesønnens ankomst, kanskje det ikke er så underlig om det tar litt tid før vi får oppleve hans gjenkomst?

Åpenbaringsbokens sentrumsfigur er Lammet som åpner seglene. Slik jeg ser det handler boken primært om åndelige realiteter i en usynlig verden, ikke om historiske hendelser i framtiden. Når noen våger å tolke tekstene inn i sin egen politiske samtid står man i fare for å gjøre den samme feilen som mange andre har gjort før dem.

Boken bør heller leses som en oppmuntring, en påminning om hvem Jesus er. En dag kommer han igjen for å avslutte all nød og elendighet som synden stelte i stand. Alt det som Skaperen i utgangspunktet sa var godt, men som nå er korrumpert og forvitret, skal gjenopprettes når Guds rike kommer i all sin herlighet.

– Trenger vi egentlig å vite så mye mer for å fullføre misjonsoppdraget og elske Gud og vår neste som oss selv?