Hauge-myter og Hauge-forskning
Å se på Hauge og haugianerne som foregangsmenn for det organiserte lekmannsarbeid i Den norske kirke, er for lengst problematisert.
Den 3. april 2021 er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge (1771-1824) ble født. Dette skal feires og markeres på mange måter.
For Hans Nielsen Hauge er en av de sentrale skikkelser i norsk historie både på det kirkelig-religiøse og det kulturelle felt.
Annonse
I regi av organisasjonen Hauge 2021, under ledelse av Kjell-Magne Bondevik, planlegges det nå en «storslått jubileumsfeiring av lekpredikanten» (Vårt Land 2/1-2021).
Vi har alle opplevd at det ved jubileer blir sagt og skrevet mye om jubilanten som er godt ment, men ofte har et noe løst forhold til virkeligheten.
Dette inntrykket sitter vi igjen med når vi leser om de mangfoldige Hauge-arrangementer som vil avholdes i løpet av året. I VLs oppslag kommenterer Bondevik m.fl. Hauges betydning i norsk samfunnsliv.
Dessverre ser det ut til at man ved feiringen vil bygge opp og videreutvikle en myte om Hans Nielsen Hauge. For mange har dette vært viktig både av kirkelige og politiske grunner.
Gjennom mange år har det kommet en rekke betydelige faglige bidrag til Hauge-forskningen, som har gitt et nyansert bilde av lekpredikanten fra Tune og den bevegelsen han utløste.
I denne forskningen har man lagt vekt på å se på Hauge ut fra den historiske bakgrunnen, den samtidige konteksten og de nære ettervirkningene.
Det store jubileumsprosjektet ser ikke ut til å ha hatt nevneverdig kontakt med det faglige arbeidet som er gjort når det gjelder Hauge og haugebevegelsen.
Å feire en historisk skikkelse ved å videreføre moderne myter om Hauge, er å gjøre ham urett. Hauge blir ikke «større» av den grunn, men blir misbrukt og omtolket ved hjelp av moderne politiske og ideologiske ideer.
Annonse
Skal man forstå Hauge, må man fremfor alt kjenne hans kristendomssyn, lære og forkynnelse. Da blir avstanden mellom Hauge og det moderne Norge og tidens norske kristenliv formidabel.
Hauge forkynte bot og omvendelse ut fra et pietistisk-mystisk syn på frelsen, troen og livet, med stor vekt på lydighet mot Guds vilje åpenbart i de ti bud. Vekkelsen, vitnesbyrdet og troens bekjennelse overfor verden var bærebjelken i hans kristendom.
Det oppdrag han la sjelen sin i og lidenskapelig forfulgte, var at det måtte bli «alvor med troen» og dermed det hellige livet etter Jesu eksempel.
Protestantisk forkynnelse i dag står fjernt fra den haugianske åndeligheten, som ikke var konsentrert om rettferdiggjørelse ved tro alene og slett ikke la vekt på noen momentan omvendelse.
Et slikt syn er i konflikt med det haugianske fromhetsideal, der vekten ligger på bot og omvendelse som til sist gir en erfaring av gjenfødelsen.
Når det gjelder Hauges betydning for det moderne Norge, må man ha et nøkternt syn på det. For stortingsmenn preget av den haugianske bevegelsen var det viktig å få opphevet Konventikkelplakaten, som skjedde i 1842.
Men de var ytterst skeptiske til å åpne for at andre kristne kirkesamfunn kunne etablere seg og fritt virke i landet, noe Dissenterloven av 1845 gjorde mulig.
Forestillingen om Hauges formentlige feminisme gir ikke et adekvat bilde av de historiske realiteter.
Annonse
Den haugianske forsamling var både i, og samtidig på siden av, den statskirkelige menighetsstrukturen. Det lå helt utenfor Hauges perspektiv å endre statskirkens embetsordning slik at kvinner kunne ordineres til prester.
Haugianske kvinner opptrådte som «predikantinner» og brøt i likhet med leke mannlige predikanter Konventikkelplakaten av 1741, som satte grenser for lekmannsforkynnelsen.
Hauge så på dem som «bekjennere» og legitimerte denne spontane religiøse aktiviteten ut fra sin oppfatning av Joel 3, 1ff. og Apostlenes gjerninger 2, 1ff. om at unge og gamle, kvinner og menn skulle profetere i de siste tider.
Samtidig som han hadde et radikalt eskatologisk tenkesett, tilpasset han seg det etablerte «systemet», den foreliggende sosio-kulturelle orden. Han ledet sin bevegelse som en pater familias, og det var selvsagt at mannen var persona publica på vegne av sin husstand.
Men i systemet var ikke kvinner kirkelig og religiøst umyndige og «umælende». I datiden var det også fleksibilitet når det gjaldt kjønnsroller. Enker trådte inn i husfars sted til de giftet seg igjen.
Fra gammel tid hadde «matmor» sammen med husfar et viktig ansvar for det religiøse livet i husstanden, som oppdrager, underviser og sjelesørger overfor dem som hørte til i den og som eventuelt oppsøkte dem.
Kvinnelige salmediktere fra tiden før Hauge også blitt betegnet som «profetinner» av kirkelige autoriteter, slik f. eks. Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) ble det.
Å se på Hauge og haugianerne som foregangsmenn for det organiserte lekmannsarbeid i Den norske kirke, er for lengst problematisert.
Annonse
I så måte er de radikalpietistiske brødrevenner og indremisjonslederen, prof. Gisle Johnson (1822-1894), helt avgjørende for utviklingen av dette viktige elementet i norsk kirkeliv.
For ordens skyld vil vi nevne at vi som skriver dette, er redaktører for en omfattende utgivelse av nye vitenskapelige bidrag fra fremtredende kirke- og kulturhistorikere. Disse vil gi ny kunnskap om og perspektiver på Hauge og haugianismen.
Artiklene utgis som et dobbeltnummer av Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap og følges opp med et seminar/webinar, om det blir mulig i disse koronatider.
