Hauge var slett ingen opprører – verken politisk eller religiøst

Det er i dag en tiltagende interesse for Hans Nielsen Hauge. Både hva han sto for og virkningen av den bevegelse han utløste.

Hans person og historie vært brukt til å legitimere og motivere så mangt: bedehus og vekkelse, frivillige organisasjoner i Den norske kirke, utvikling av folkelig myndighet og frihet og i de seneste år kvinnelige prester og økonomisk etikk. Han oppfattes av mange som en forløper og nybrottsmann for dagens liberale og sosialdemokratiske samfunn.

Hauge begynte sitt virke under den dansk-norske enevoldsstat, som var en luthersk konfesjonsstat, styrt av kongen/staten med maktmonopol over riket. Statens mål var å sikre fred og enhet, religiøst, sosialt og politisk.

Hauge var slett ingen opprører – verken politisk eller religiøst. Han hadde en sterk lojalitet overfor konge/stat, sto fast på den offentlige religion og arbeidet for samfunnets fremgang og «lykke». Men han skapte en religiøs bevegelse som vakte oppsikt og utløste uro blant de styrende.

Han ble arrestert og til sist dømt for å ha overtrådt Konventikkelplakaten – en viktig lov for det religiøse liv. Uten tillatelse fra kongens embetsprest hadde han forkynt offentlig. Og folk hadde samlet seg om denne predikanten. Til sitt forsvar viste Hauge både til loven og Skriften.

Men når en så lovlydig og statslojal undersått likevel kunne opptre som religiøs «opprører», berodde det på hans åndelige forståelse av seg selv og bevegelsen han hadde utløst. Hauge kjente i sitt hjerte at han hadde Åndens gave og rett til å utlegge Ordet. For nettopp i «vor Tid» gir Gud sine nådegaver til de troende. Profetien fra Joel 3,1ff. om at Guds Ånd skal utøses over alt kjød, blir oppfylt nå, som den gang i Jerusalem (Apg 2,1ff.). Derfor kan alle bli profeter, også kvinner. Vekkelsen viste at de siste tider var inntrådt.

Derfor gir staten penger til trossamfunn

En lov som konventikkelplakaten tilhørte fortiden. Men Hauge slapp ikke løs «den nye tidens» kraft, han sublimerte den ved å føre sin bevegelse inn i et liv innen den gamle statskirkens rammer.

I sitt Testamente fra 1825 slo han fast at «Naadens og Hellighedsaand», som har hvilt over ham, hvilte også over hans etterfølgere. Deretter gir han retningslinjer for bevegelsens fremtid. Han gjør enevoldssamfunnets politisk-sosiale idealer normerende for vennesamfunnet. Freden og enheten skal sikres. Ingen splittende vranglære skal slippe til. Ledelsen av vennesamfunnet («de eldste») er karismatisk forankret.

Man skal holde fast ved statsreligions Skriftautoritet og «barnelærdommen», være lojale mot statskirkens prester, søke gudstjenesten og motta sakramentene. Den lille kirken, konventikkelen, blir her plassert innen den store statskirken. Men den lille består på sin side av religiøse personligheter, «gjenfødt» ved Ordet. Kirkelig embete og sakramenter er egentlig uten avgjørende åndelig betydning.

Folkekirken, helvete og livets to utganger

I norsk kirkeliv har man stadig forsøkt å skape en form for syntese mellom den lille og den store kirken: Indremisjonen var en slik syntese, legitimert ved A. Chr. Bangs biografi Hans Nielsen Hauge og hans Samtid fra 1874 og ført videre ved Hallesbys «haugianske linje»: Indremisjonen skulle være statskirkelig fri som Hauges konventikkel, men misjonerende i statskirken ved bedehus og vekkelse.

Dette var en egnet konstruksjon under den liberale og folkelige Venstrestaten. Men etterkrigstidens statshegemoniske og ensrettende Arbeiderpartistat ønsket makt over statskirken og motarbeidet den «reaksjonære» indremisjonen. Fra 1960-tallet prøvde så den kirkelige reformbevegelsen å frigjøre Den norske kirke (Dnk) fra staten for å gjøre den til en effektiv indremisjon. Med sin bok fra 1969, Tro og lydighet, forsøkte Andreas Aarflot å tilpasse Hauges pietisme til den lavkirkelige reformkirkeligeten.

Leve, lede og lide: Tjenende lederskap hos Hans Nielsen Hauge

Men kirkelig reform av statskirken kunne bare skje gjennom staten. Og en moderne stat gir ikke fra seg makt. Dnk ble en konstitusjonelt forankret og statsdrevet luthersk folkekirke, ideologisk innpasset i det liberale sosialdemokratiets samfunnsprogram. Hauges vekt på de gjenfødte personligheter som tegn på «den siste tid», ble nå sugd opp i liberalistisk frihets- og likhetsideologi. Kirken legitimerte moderne kjønnsideologi og kvinners rett til herredømme over barn i eget morsliv. Alle statskirkens døpte medlemmer er innlemmet i en renset og modernisert «konventikkel». De er «gjenfødte», men fri fra Hauges ytre lojalitet mot skrift- og bekjennelse og med et livsideal i pakt med moderne ideologi.

Profetien i Joel 3,1ff. er blitt «eskatologisk» realisert ved kirkelig legitimering og fremme av det moderne liberale demokrati. Den postmoderne Hauge-biografi av Trygve Riiser Gundersen, Haugianerne. Enevelde og undergrunn (2022) fungerer som en retorisk «bevegende» fortelling om Hauge og haugianismen for et moderne publikum i et liberalt og sosialdemokratisk samfunn.

I norsk kirke- og teologihistorie var det to sentrale teologer som var negative til Hauges innpassing av vennesamfunnet i statskirken. Det var Carl Fredrik Wisløff (1908–2004) og Leiv Aalen (1906–1983) begge professorer ved MF under siste del av1900-tallet.

Igjen undrar eg: Bryta opp eller bli verande i kyrkja?

For Wisløff var statskirken ikke noen kirke i teologisk forstand. Guds folk måtte bevare sin frihet i forhold til den, fordi den førte vranglære inn i vennesamfunnet.

For Leiv Aalen var DNK ved sin rene lutherske lære og sin rette nådemiddelforalning en «sann Jesu Kristi kirke». For Aalen uthulte pietismen, også i Hauges utgave, den sanne kirken ved sin sakramentløshet og subjektisme. Men Aalen så at lutherdommen visnet hen, ikke minst i Dnk. Kirkeløs forlot han dette liv.