Debatt
HEF-leder blander begreper
Christian Lomsdalen gir 16/11 en omfattende kommentar til mitt innlegg om Human Etisk Forbund (HEF) som trossamfunn og politisk aktør, det skal han ha takk for. Men jeg synes at han blander begreper når han prøver å sette likhetstegn mellom et livssynsåpent og et religionsnøytralt samfunn.
De kristne og humanistiske verdier er grunnleggende for den norske stat. Dette innebærer ikke religionsnøytralitet, selv om Christian Lomsdalen hevder at det ville være ideelt og i pakt med det han påstår er de grunnleggende prinsipper for et livssynsåpent samfunn.
Annonse
Her synes jeg at man først markedsfører religionsåpenhet som en hyggelig ordning de fleste kan være enige om. Men så, i ettertid, fyller man på med krav om at dette også må innebære religionsnøytralitet. Når han påstår at dette allerede er vedtatt politikk, så ligner det på et forsøk på å bondefange våre politikere som faktisk har bestemt at den norske stat ikke er religionsnøytral, men bygger på de kristne og humanistiske verdier. Vi burde kunne forutsette at dette ikke er verdier som er i strid med hverandre.
HEF ble stiftet med det politiske formål å redusere den evangelisk lutherske statskirkes dominerende stilling. HEF har vært en politisk pådriver og har agitert mye i mediene bl.a. for toleranse. Men det virker som at HEF har lav toleranse for skolegudstjenester. HEF betegner seg selv som et livssynssamfunn, noe som altså skal være noe kvalitativt annet enn et trossamfunn.
Mange vil også hevde at de er ikke-troende, selv om alle livssyn er trosbasert. Jeg vet ikke hvordan medlemmene i HEF fordeler seg mellom ateister og agnostikere, men hvis det man ønsker seg er en ateistisk stat, så bør man si det rett ut, istedenfor å gnage av den ene grenen etter den andre i den kristne kulturarven.
Å avvise elevers møteønsker, basert på at andre kan føle seg utenfor, er ikke særlig holdbart.
Vi bør ikke undervurdere at ateisme innebærer en eksistensiell meningsløshet. Religionsnøytralitet, som jeg oppfatter som praktisk ateisme, er egentlig og paradoksalt nok ikke nøytralt i vår nåværende situasjon, fordi det åpner opp en snarvei for det som i praksis vil være det samme som en ateistisk stat.
Christian Lomsdalen skriver at vi ikke må sammenligne oss med de dårligste landene når det gjelder religionsåpenhet. Men når f.eks. en medarbeider i NRK ikke får lov å bære et smykke med et kors i arbeidet sitt og elever nektes å møtes til kristen samtale i skoletiden, så synes jeg vi har nærmet oss en tilstand som verken er tolerant eller livssynsåpen.
Å avvise elevers møteønsker, basert på at andre kan føle seg utenfor, er ikke særlig holdbart. Elever i den mangeartede norske skolen føle seg utenfor i mange forskjellige sammenhenger. Det kan være forskjeller på hvilken vennekrets man får være en del av og det kan være forskjeller basert på foreldrene inntektsnivå, som f.eks. hvilken type mobiltelefon og klesdrakt man har. I noen land har man ført likhetsprinsippet så langt at man har innført skoleuniform for alle elever, men slik er det jo ikke i Norge.
HEF-lederen nevner også at KRLE-faget i 50 prosent av tiden skal handle om kristendom, men han sier ikke hvorfor det er slik: Etter en tid ble nemlig faget noen steder dominert av elever fra andre trossamfunn, og kristendom ble skjøvet helt i bakgrunnen. Derfor ble det nødvendig med en innskjerping av tidsfordelingen. Det heter riktig nok fremdeles at faget skal være kritisk og pluralistisk, men det får jo være måte på.
I forlengelsen av dette vil jeg spørre Lomsdalen om hvilke kritiske betraktninger som er vanlig i norsk skole når det gjelder evolusjonsteorien og big-bang teorien.
