Heie på dem man liker, mistro den man ikke liker

Den siste ukens debatt om Sylvi Listhaugs retorikk har et skvært politisk utgangspunkt som har kommet helt i bakgrunnen. Dessverre er debatten et godt eksempel på hvordan flere faktorer bidrar til å gjøre den politiske samtalen mer tilspisset, mer følelsesdrevet, mindre løsningsorientert og mindre opplysende.

Én faktor er tendensen til å heie på dem man liker, uavhengig av om det de sier egentlig er klokt eller ikke. En annen faktor er tendensen til å mistro dem man ikke liker, selv om det de sier i en gitt sak i og for seg kan være ganske fornuftig.

En eller annen gang i tenårene oppdaget jeg at det fantes et universitetsfag som het sammenlignende politikk. Hvilken lykke! Fra den dagen var det lett å svare på hva jeg ville studere. Tanken på å få bruke det man måtte ha av intellektuell kapasitet til å studere hvordan det gode samfunnet kan bygges, var mer enn forlokkende.

Derfor var også skuffelsen ganske stor da jeg innså hvor lite av faget som egentlig handlet om å studere ideologier, og hvor mye som handlet om å studere systemer, strukturer og prosesser.

Med tiden innså jeg at jeg hadde hatt helt naive forventninger, og etter hvert innser man kanskje også at det å finne frem til vitenskapelige svar på hvilke politiske byggesteiner som gir det gode samfunnet, det er sannelig ingen enkel sak.

Man kan si mye negativt om både politikk og politikere. EU-kommisjonens president, den tidligere luxembourgske statsministeren Jean-Claude Juncker, satte ord på det mange politikere nok har tenkt da han sa følgende: «Vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det».

Politikk er alltid en vekselvirkning mellom idealer og muligheter. Den rendyrkede idealismen fungerer best i filosofiske samtaler. Men det er på den annen side et stort tap for samfunnet hvor politikk blir redusert til en ren pragmatisk øvelse hvor spørsmålet er hva som lar seg gjøre. Hvor spørsmålet ikke er hva som er rett og godt, men bare hvordan et utspill eller et forslag vil bli oppfattet.

Vi henter ofte våre referanser fra bøker vi har lest, filmer vi har sett, eller fra samtaler med mennesker som har betydd noe spesielt for oss. Når det gjelder forståelsen av politikk, bruker jeg gjerne tv-klassikeren The West Wing (Presidenten) og House of cards som eksempler på hvert sitt ytterpunkt.

House of cards er i all sin dysterhet en illustrasjon på politisk kynisme satt i system. Her er det vanskelig å få øye på politiske idealer overhodet, det meste handler om å få makt og å holde fast ved den.

Politikk uten makt skiller seg ikke så mye fra fra kollokviegruppene på universitetet, eller for den saks skyld samtaler rundt bordet hjemme, så vi kommer ikke unna den pragmatiske dimensjonen knyttet til å vurdere gjennomførbarhet. Men i West Wing er politikerne drevet av noe de tror på. Så utvikles politikken i møtet mellom idealer og virkelighet.

Stort sett har vi en ganske snill politisk debatt i Norge. Det er neppe mange land i verden hvor fem tidligere statsministre kunne sette seg ned rundt et bort sammen med den sittende statsministeren og snakke fredelig og dannet om landets utvikling gjennom de siste nærmere 30 år.

Det skjedde i NRK-serien «Da vi styrte landet» i fjor. De seks har nok med seg både tanker og følelser overfor hverandre som de ikke satte ord på. Men den respektfulle samtalen, og den respektfulle omtalen av hverandre, har likevel vært et viktig kjennetegn.

I den moderne medievirkeligheten blir det vanskeligere å opprettholde dette samtaleklimaet. Når alle kan være sin egen redaktør i sosiale medier, blir det lettere å utvikle hver sin virkelighet.

Man velger selv hvilke fakta man legger til grunn for analysen, og man kan nokså fritt ty til sterke spissformuleringer. Dermed blir det også lettere å trekke meningsmotstanderes motiver i tvil, og å tillegge dem både holdninger og synspunkter de ikke nødvendigvis vil kjenne seg igjen i.

De politikerne som mestrer denne virkeligheten, kan lettere bygge seg opp en egen base av politiske støttespillere. Hvis de i tillegg tåler å bli upopulære hos dem som likevel ikke stemmer på dem, gir den moderne dramaturgien muligheter som ikke fantes før.

Nå skal det rett nok sies at noe av denne dramaturgien også fantes før Facebook. Vi skal ikke reise spesielt langt av gårde før vi møter på en virkelighet hvor politikerne er langt mindre tilgjengelige enn vi er vant med i Norge, og hvor den direkte dialogen mellom politikere fra ulike partier, eller mellom politikere og journalister er mye mer begrenset enn hos oss. Det er egentlig ganske trist.

For det sier seg selv at verken politikere, akademikere, journalister eller andre har godt av å isolere seg og kun ta imot impulser fra sine nærmeste allierte. Det er gjennom dialog, også med dem som i utgangspunktet tenker annerledes enn oss selv - ikke minst med dem, at vi ofte kan finne de gode svarene. Fellesskapet taper hvis hver av oss vil fortelle vår egen fortelling og heller overdøve andre enn å lytte til dem.

Derfor er det all grunn til å håpe at den siste ukens retorikk-debatt blir stående som et unntak, og ikke som et eksempel på hvordan det politiske ordskiftet skal foregå her i landet fremover. Enten man heier på Sylvi Listhaug eller ikke.