For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Leder

FORSKINGA ER TIL Å FÅ HJARTEBANK AV: Ekteskapet er nemleg ikkje så trist som Ibsen skal ha det til i teaterstykket «Et dukkehjem».

Heilt alminnelege, lykkelege ekteskap – eit tabu i vår tid?

Eg sat nyleg på ein ekteparkonferanse og kikka litt diskre rundt meg. Var dette ein arena for å løysa ekteskapelege problem? Eller var vi samla for å få lov til å vera litt lykkelege i lag med par i same situasjon?

Publisert

Ryktet om det ulukkelege ekteskapet er framleis kulturelt tankegods i frisk sirkulasjon. Gå til litteratur, til film, til musikk. Her får vi stort sett valet mellom hektisk, forelska «hjerte-smerte», eller så er det berre å seia som popartist Sondre Justad repeterer heile 35 gonger i ei kort låt: «de e over».

Ekteskapet, derimot, det som varer, som forpliktar det som er meint å tvinna to lagnadar uløyseleg saman, det forsvinn gjerne litt. Sjølv om Churchill påstod at hans mest briljante bragd var å overtala den kjære Clementine til giftarmål, er det stort sett to kulturelle stereotypar for ekteskapet: keisamt eller knirkande.

I Henrik Ibsens teaterklassikar «Et dukkehjem», til dømes, veit vi at det var begge delar på ein gong. Og det endar naturlegvis katastrofalt.

Powered by Labrador CMS