Debatt
Helbreder Gud sykdom – betingelsesløst?
Dagen presenterte nylig en artikkel om en kristen ung dame som døde av kreft. Familien holder fast på Gud, men de preges av litt fortvilelse og mange ubesvarte spørsmål.
Da jeg leste denne historien, slo det meg at familien kanskje ikke finner de riktige svarene i nåtidens menigheter. Svarene er diffuse og spriker i mange retninger. Pastorene makter ikke gi tilfredsstillende svar på hvorfor Gud ofte ikke helbreder kreft og andre alvorlige diagnoser.
Annonse
Vi ser i Bibelen at Gud helbreder i Abrahams tid og på Moses tid, også i profetenes dager og i kongenes dager. Kort sagt gjennom hele Bibelen.
Da Gud ga 90 år gamle Sara en arving, Isak, så lå det vel en spesiell hensikt bak mirakelet? Da Gud helbredet Moses søster Mirjam for spedalskhet, kong Hiskia, eller Jobs byller, så var det vel for en spesiell hensikt, læring og formaning, og til visdom for kommende generasjoner? Disse personlighetene hadde viktige roller for å oppfylle viktige Guds løfter.
Læren om helbredelse i dag er utformet i de siste århundrene. Reformatorene hevdet at Gud helbreder betingelsesløst av ren kjærlighet og nåde alene. Reformatoriske frimenigheter fra 1800-tallet, og senere Pinsebevegelsen, har oppnådd et slags domene på læren om nådegaver og helbredelse, men vi bør spørre – hva har blitt undervist om mirakler før i tiden? Og hvorfor stadfester ikke Gud i større grad moderne helbredelseslære?
De fleste moderne teologer peker på evangeliene og apostelgjerningene, og bygger mirakellæren sin på det grunnlaget. Men når vi slik river evangeliene og apostelgjerningene ut av Bibelen for øvrig, da ender det med en tynn teologi.
«Og han kalte sine tolv disipler til seg og ga dem makt over urene ånder, til å drive dem ut, og til å helbrede all sykdom og all skrøpelighet» (Matt 10,1). Dette er en av flere misjonsbefalinger i NT. Jesus gir et kraftig mandat til apostlene. De får i oppdrag å utføre en mirakeltjeneste til sine jødiske medborgere med 100 prosent effekt, absolutt all sykdom og all skrøpelighet skal helbredes, intet mindre.
Legg merke til at dette oppdraget gis før Golgata, før forsoningen, og til og med under loven. Jesu blod og ufortjente «nåde» var derfor ikke grunnlag for helbredelsene, men loven var. Miraklene skulle tjene kun som tegn for israelittene, ikke for hedningene (med noen få unntak).
Helbredelsene skjedde også innenfor Israels land, og Jesus forbød dem å helbrede hedninger: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!» (Matt 10,5) («fortapte får» det er også jøder som var blitt spredt etter at det første tempel ble ødelagt av Nebukadnesar, jøder som nå bodde i Tyrkia, Hellas og Roma).
Da må vi spørre – kan denne befalingen i Matteus 10 anvendes av oss kristne i dag? Svaret må ligge hos Paulus. Hva var likheten og forskjellen, mellom Paulus og de 12 apostler? Paulus er regnet av teologer som den 12. apostel. Paulus gjorde derfor også mirakler, fordi han var jøde og regnet som apostel.
Annonse
Men så ser vi en endring utover i apostelgjerningene: Paulus ble kalt av Gud til en ny tjeneste, en ny tidshusholdning, til hedningenes og nådens tidshusholdning. Paulus vil fortsatt be for syke i brevene, gitt det at Moses ga løftet om at «Herren er deres lege» og «velsignelsen» i 5 Mos 28. Men kravet om betingelsesløs helbredelse blir nedtonet i Paulus brever, også nådegavene tones ned, fordi den kristne jødemenigheten forduftet med de første tiårene etter pinsefestens dag.
Fra da av var det hedningmenighetens tid. Paulus fikk nye åpenbaringer av Gud, som ikke ble gitt til apostlene, åpenbaringer som ble skrevet ned i Paulus brever. Nå endres også teologien. Vi ser at begrepet «evangeliet» får et nytt innhold, fra evangeliet om «himmelriket for Israel», som inkluderer mirakler, til «korsets og nådens evangelium for hedningene», uten mirakler.
I Johannes åpenbaring, etter at menigheten er opprykket, i den sjuårige trengsel, skal verden igjen se store tegn og mirakler, utført av jøder (de to vitner og engler). Dette er ikke en misjonstid, men vi ser tydelig mirakler og at mennesker vender om til Gud gjennom lidelse og martyrium.
Kun i de tre år med Jesu virke og de 12 apostler, skjedde mirakler som generell praksis. Men senere, til menighetene i Tyrkia (Galatia), Hellas og Roma gir Paulus ikke påbud og generelle løfter om helbredelse, slik som Jesus ga til jødene i den apostoliske tid. Den apostoliske periode utgikk med de 12 apostler, og kommer ikke tilbake før i den sjuårige trengsel, da Guds klokke for Israel igjen skal tikke og gå.
