Helbreder Gud syke?
Så fint det hadde vært om alt dette hadde skjedd i samme kirke. At man både ba for syke og hjalp på andre områder samtidig.
VG har de siste dagene gjort oppslag om kristne helbredelsespredikanter og gjennom det reist interessante spørsmål om penger, behandling av syke mennesker, former og moral. Men under alt det ligger det store spørsmålet: Helbreder Gud syke? I dag?
Da Jesus sendte ut disiplene sine sa han til dem: Og når dere kommer inn i en by og de tar imot dere, så spis det de setter fram for dere! Helbred de syke der og si: ‘Guds rike er kommet nær til dere!’ (Luk 10:8-9)
Annonse
Hvordan skal vi lese dette i 2018? Noen tenker at dette kun er ment symbolsk. At Jesus bare mener å helbrede de som er «åndelig syke» og at alt egentlig kun koker ned til å være snill og grei.
Men alle som har sett alvorlig syke barn, alle som har sittet med klump i magen og ventet på en dårlig melding fra legen, alle som har kjent at ens egen kropp blir en fiende, vet at sykdom ikke kun er symbolsk. Når Jesus oppfordrer til å helbrede de syke, tror jeg han mente at bokstavelig syke mennesker skulle kunne bli friske.
Men på den andre siden ligger det også en fristelse til å tenke for begrenset om dette. At det eneste vi gjør overfor syke mennesker er forbønn og at vi deretter kan gå uberørt videre. Jeg besøkte for noen år siden to store kirker i USA. Den ene hadde mye fokus på forbønn, blant annet for syke mennesker. Mange ble bedt for, og det kan godt hende noen av dem ble helbredet.
Den andre kirken inviterte flere tusen handikappede barn og deres foreldre til kirken for å lære om hvordan de som familier kunne leve med sine utfordringer. Jeg ble rørt av begge deler. Og så tenkte jeg, så fint det hadde vært om alt dette hadde skjedd i samme kirke. At man både ba for syke og hjalp på andre områder samtidig.
Men hjelper faktisk bønn mot sykdom? Det er ingen tvil om at noe av det som gav Jesus så mye oppmerksomhet i hans samtid var at syke mennesker faktisk ble friske rundt han. Som for eksempel ved det lille vannet Betesda i Jerusalem. Her ble det sagt at en engel av og til kom ned og rørte ved vannet og at den første som gikk uti etterpå ble helbredet.
En mengde syke, skitne, skjelvende mennesker lå i skråningen der og ventet resignert på et sånt øyeblikk. Men engelen kom så sjelden, de syke ble stadig flere, og det var alltid bare den raskeste som kom seg først uti. Akkurat der kom Jesus, et modig sted å dra hvis du forsvarte et rykte som helbreder. Han gikk rett igjennom mengden av de syke til den aller mest håpløse.
En mann som hadde vært syk i 38 år. Der spurte han ikke mannen om han hadde tro for å bli frisk, for den slags tro har en tendens til å svekkes med sykdom og vanskeligheter. I stedet spurte Jesus enkelt: «Vil du bli frisk?»
Og plutselig stod mannen der og holdt en møkkete båre han hadde ligget på i alle år. Og rundt ham var det jubel, gråt, kaos. En annen verden hadde trengt igjennom og alle som så det visste at dette ville de huske så lenge de levde.
Annonse
Dette tror jeg på. Det skjedde ved Betesda, og mange har opplevd det senere. En kraft kom over dem og de ble friske. Fort eller sakte, gikk det bedre enn fryktet. Det kan være bønner bedt i kirker, på soverom, hos Snåsamannen, Svein-Magne Pedersen eller et annet sted. Det skjer, og det gir håp.
Samtidig er det også noe sårt i bakgrunnen i dette bildet fra Betesda. For det lå «en mengde» syke der. Hvordan reagerte de andre? Det ser ut til at Jesus trakk seg tilbake og ikke helbredet flere der den dagen. Hver gang det snakkes om mirakler vil det bak håpet for mange også ligge en tone av skuffelse: Hvorfor ikke alle, Jesus? Hvorfor ham og ikke meg?
Jeg har fulgt venner til graven. Unge, sterke fedre og mødre med små barn. En sånn dag satt jeg hjemme og gråt. Da kom datteren min på 10 år og holdt rundt meg. Etter å ha sittet sånn en stund sa hun stille: «Pappa, hvorfor gjør ikke Gud alle vi ber for friske med en gang?»
Jeg kremtet og var stille en stund. Så svarte jeg med tjukk hals at Gud ikke har lovet oss å aldri bli syke. At alle kommer til å bli friske en dag, men at vi av og til må vente kjempelenge, kanskje helt til himmelen, før vi får se det.
Men da blir jo neste spørsmål: Hvorfor det? Hva skal vi med disse miraklene hvis vi ikke kan stole på dem? Jesu ord er bevart for alltid, men miraklene hans virker jo i den sammenheng litt kortsiktige. Selv Lasarus, som han vekket fra de døde, er jo død nå.
Det er fort å tenke at når Jesus gjør mirakler setter han naturlover til side og sier «sim salabim». Men egentlig er det motsatt. For et øyeblikk fikser han naturen. Lar den fungere som den egentlig var ment å være. Sånn ville Gud det! For Gud ville jo ikke sykdom og død.
Så når Jesus gjør mirakler er ikke det sirkusnummer eller for å briljere med overnaturlig kraft. Nei, det er som fantastiske smakebiter på hva han kommer til å gjøre med kraften sin, når alt blir som det var ment å være, for alltid.
«Guds rike er kommet nær til dere» sa han. Det er en ny verden på gang her, se sånn ser den ut, her får du litt av den allerede nå!
Annonse
Jesu mirakler har ikke budskapet at vi skal leve uten sykdom, eller en automatikk i at vi alltid blir helbredet. Jeg tenker heller ikke at miraklene primært er der for å overbevise troen vår. Jeg tenker miraklene først og fremst er et løfte til hjertet vårt om at den verden vi så inderlig håper på, vil komme.
Hvis vi er helt stille, kan vi høre lyden av den allerede. Og når den har kommet helt, i all sin fylde, da blir alle ved Betesda og alle på Radiumhospitalet friske. For sånn er Guds rike. Da vil det ikke være kreft mer. Ikke sorg, ikke skrik, ingen smerte. For da er døden død.
Så vi lever i en mellomfase. Jesus kommer og sier at Guds rike har kommet nær. Det er på gang. Og så lover han at en dag vil vi se det helt. Derfor kan vi være frimodige. Vi kan be om hva som helst. Og vi kan håpe.
