Helliggjørelse eller forvandling

Jeg har hele mitt kristenliv funnet tilhørighet og trøst i luthersk konservativ forkynnelse. Det hele startet i NLM på 70-tallet, der Øyvind Andersen og C.F Wisløff var hyrdeskikkelser. I kjølvannet av disse oppstår en skare (mennesker) du fatter tillit til. Blant denne skare hevdet en i en artikkel at mennesketanken og troen ikke er motsetninger, der jeg mener Skriften sier at troen er av Gud og vår tanke er unnfanget av djevelen, se Ef 2,8 og Mark 8,33.

Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at vi kunne ha noen dissens om dette, da vi har samme bibel og Luthers grunnleggende trosgrunnlag. Men så skulle det vise seg å ikke være tilfelle, da dette grunner på synet, eller åpenbaringen av arvesyndslæren. Det er umulig i et lite avisinnlegg å si det som bør sies om temaet, men det er blitt klart for meg at rettferdighetslæren kan munne ut i to ting; helliggjørelse eller forvandling av mennesket.

Når Luther tas til vitne for å mene at «kjødet» ikke er selve de legemlige organer, selve tankeevnen eller følelsesevnen som organer som er syndige i seg selv – det vil si selve substansen (en kunne like gjerne sagt at menneske ikke er syndig i seg selv), så blir det veldig forvirrende når en leser andre ting av Luther: «Kroppen: en gjødselsekk som stadig haster mot graven», skrev for eksempel den 42 år gamle Martin Luther i et brev. For meg er ikke Luther det avgjørende, men Skriftens klarhet hva vi arvet etter Adam (1 Mos 2,17): «Død»