Debatt
Helliggjørelse eller forvandling
Jeg har hele mitt kristenliv funnet tilhørighet og trøst i luthersk konservativ forkynnelse. Det hele startet i NLM på 70-tallet, der Øyvind Andersen og C.F Wisløff var hyrdeskikkelser. I kjølvannet av disse oppstår en skare (mennesker) du fatter tillit til. Blant denne skare hevdet en i en artikkel at mennesketanken og troen ikke er motsetninger, der jeg mener Skriften sier at troen er av Gud og vår tanke er unnfanget av djevelen, se Ef 2,8 og Mark 8,33.
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at vi kunne ha noen dissens om dette, da vi har samme bibel og Luthers grunnleggende trosgrunnlag. Men så skulle det vise seg å ikke være tilfelle, da dette grunner på synet, eller åpenbaringen av arvesyndslæren. Det er umulig i et lite avisinnlegg å si det som bør sies om temaet, men det er blitt klart for meg at rettferdighetslæren kan munne ut i to ting; helliggjørelse eller forvandling av mennesket.
Annonse
Når Luther tas til vitne for å mene at «kjødet» ikke er selve de legemlige organer, selve tankeevnen eller følelsesevnen som organer som er syndige i seg selv – det vil si selve substansen (en kunne like gjerne sagt at menneske ikke er syndig i seg selv), så blir det veldig forvirrende når en leser andre ting av Luther: «Kroppen: en gjødselsekk som stadig haster mot graven», skrev for eksempel den 42 år gamle Martin Luther i et brev. For meg er ikke Luther det avgjørende, men Skriftens klarhet hva vi arvet etter Adam (1 Mos 2,17): «Død»
«Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», sier David i Sal 51,7. Denne fødsel er arven etter Adam og er for meg min personlighet. «Jeg» betegnet av Gud som «kjød» bestående av legeme med intellekt som betyr intelligens eller evnen til å resonnere, filosofisk tankegang, valg egenskap, følelse også videre, betegnet som «verdens visdom» i Guds ord.
Når en bekjenner (sier det samme som Gud) at dette «jeg» er «kjød» og «død» for Gud, og kan aldri mer levendegjøres, nettopp fordi det er kjød (Joh 3,6). Derfor blir det forvandling og ikke helliggjørelse når en hevder at tanke og vilje levendegjøres i rettferdiggjørelsen.
Ingen vil vedkjenne seg fariseismen, som er vårt iboende religiøse «jeg», nettopp fordi Jesus advarer oss så sterkt mot den. Det er en kjensgjerning at denne ideologi (ikke syndig i seg selv) er den samme frelsesoppfatning som fariseerne trodde og levde i på Jesu tid, slik også i vår tid. Og det er nettopp av den grunn at fariseeren ikke aksepterte menneskets totale tilintetgjørelse (død) i egen person, i forhold til Gud.
Luther advarte mot å la seg veilede av fornuften i troens saker, fordi den er underlagt synden. Her tror jeg årsaken til denne ideologi ligger, gudsforholdet er «teologisert». Dagens forkynnelse vektlegger fornuftsmessig forståelse av budskapet, slik blir det når ikke kjødets uopprettelige forderv vektlegges i like stor grad som Guds ord beskriver dette.
Nyskapelse og gjenfødelse blir tolket som en nyskapelse av menneskets organer, intellekt, sinn, tanke og vilje. «Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forgangent se, alt er blitt nytt» (2 Kor 5,17). Dette skriftord, som har løst tusener på tusener, er imidlertid lett å omtolke i fariseisk retning (at «jeg» er blitt ny).
Nå er jeg med min tro og bekjennelse betraktet som villfaren av de som mener at de lutherske reformatorene kallet denne lære for manikeisk villfarelse. Jeg kan for lite om luthersk lære til å uttale meg om dette. Kanskje det er noen der ute som kan utdype dette nærmere.
Jeg har alltid betraktet meg som «lutheraner», men kanskje det blir feil å gjøre det videre, med min overbevisning.
