Hennes kamp er vår kamp

«Hennes modige kamp har kostet henne dyrt», sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen fredag formiddag. På NRK kunne vi like etter høre at fredsprisvinner Narges Mohammadi ikke har sett mann og barn, som lever i eksil, på åtte år. Fredsprisvinneren selv er fengslet. Engasjementet hennes har krevd mye av henne.

«Salige er de som skaper fred», sa Jesus. For Mohammadis del er antakelig ikke opplevelsen av fred den mest umiddelbare assosiasjonen. Men veien til fred går som regel ikke utenom kamp.

I sin begrunnelse skriver Nobelkomiteen at Mohammadi «støtter kvinners kamp for retten til å leve fullverdige liv. Denne kampen er blitt møtt med forfølgelse, fengsling, tortur og død.» Hennes kamp er vår kamp.

Når kristne i Norge diskuterer samfunnsutviklingen, er det ofte avkristning og sekularisering vi hører mest om. Og det finnes gode grunner for det. Men vi må ikke glemme hvor mye kristent tankegods som faktisk fortsatt preger både vårt eget land og det internasjonale samfunnet. Selve fredsprisen vitner om det.

Regimet i Iran baserer seg på at makten har rett. De tar for lett på det idealet som har blitt så selvsagt hos oss at vi lett glemmer hva det betyr, nemlig at rett skal være rett. Logikken ligner den Natos generalsekretær Jens Stoltenberg har brukt overfor Russland. Det at et land er stort, gir det ikke frihet til å underlegge seg andre land i kraft av denne styrken. Vi må ha et regelbasert samfunn, og vi må ha et samfunn som bekjemper undertrykkelse. Det er et dypt kristent anliggende, også når det er snakk om befolkningen i Iran.

Onsdag gjestet Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen Dagsrevyen. Hun ville naturligvis ikke avsløre hvem som skulle få årets fredspris, men hun sa at hun håpet prisen – både i år og ellers – kan gi håp om en utvikling i fredelig retning. Hun trakk også frem verdien av forbilder i fredsarbeidet.

Det er lett å se sammenhengen mellom dette og tildelingen av Nobels fredspris til iranske Narges Mohammadi. Journalisten og menneskerettighetsaktivisten har betalt en høy personlig pris for sitt engasjement.

Overfor NRK fredag formiddag omtalte Reiss-Andersen henne først som en forkjemper for kvinners rettigheter. Så korrigerte hun seg selv og sa at Mohammadi er en forkjemper for menneskers rettigheter. Begge deler er likevel riktig.

Da den berømte døren gikk opp og Berit Reiss-Andersen kom ut presis klokken 11 fredag, var de første ordene hennes «Zan – Zendegi – Azadi». Oversatt til norsk betyr det «Kvinne – liv – frihet.» Med disse ordene forsto vi at prisen gikk til Iran allerede før komitélederen hadde sagt Narges Mohammadis navn.

Ifølge Nobelkomiteens redegjørelse er altså fredsprisvinneren fengslet 13 ganger og dømt fem ganger. Til sammen er hun dømt til 31 år i fengsel og 154 piskeslag. Hun er en fremtredende skikkelse i protestene mot det iranske regimet.

Men talende nok er hun fengslet. Dermed kunne ikke Berit Reiss-Andersen svare på spørsmål om hvordan forholdene blir rundt selve tildelingen av fredsprisen, som finner sted i desember.

Men det gikk kort tid før FN selv kom på banen. Talskvinne Elizabeth Throssell hos FNs høykommissær for menneskerettigheter ber Iran løslate fredsprisvinneren. «Mohammadis sak er et symbol på den enorme risikoen kvinner tar for å forsvare rettighetene til alle iranere», sa hun. Men både Throssell, Reiss-Andersen og vi andre vet at mest sannsynlig blir Mohammadi sittende i fengsel. For slik fungerer tyranniske regimer.

Dem man opplever som truende, strekker man seg langt for å kneble.

Det er ikke mer enn et drøyt år siden 22 år gamle Mahsa Amini døde som følge av skadene hun ble påført da moralpolitiet anklaget henne for å bære hijaben feil. Arrestasjonen og det påfølgende dødsfallet ga ny næring til en ulmende misnøye i befolkningen, og dannet utgangspunkt for en protestbevegelse som nok også har gjort inntrykk på regimet.

I hvert fall ble mer enn 500 demonstranter drept, flere tusen såret og minst 20.000 arrestert. Men det var flere hundre tusen som demonstrerte.

Man kan sitte på et kontor og analysere utviklingstrekk. Man kan være politiker og prøve å fornemme stemningen ute blant folk.

Narges Mohammadi valgte å kjempe. Hun har aldri kunnet kalkulere med seier i overskuelig fremtid. Hun vet ikke hvor lenge hun blir sittende i fengsel. Hun har valgt å ofre fordi hun kjemper for noe større. Det er dypt beundringsverdig.

Hun kjemper ikke for sine egne privilegier, men for kvinnenes og allmennhetens frihet. Med sin kamp gir hun det håpet om en utvikling i fredelig retning som Berit Reiss-Andersen omtalte i Dagsrevyen onsdag.

Vi kan beundre Mohammadi, vi kan markere støtte, og vi kan slutte oss til Reiss-Andersens oppfordring til det iranske regimet: lytt til deres eget folk. Men for de fleste av oss er kampen langt unna.

For Mohammadi blir denne fredagen etterfulgt av en ny lørdag i fengsel. Kampen for fred og rettferdighet kan koste dyrt og vare lenge. Den er likevel verdt å kjempe.

Narges Mohammadi fra Iran får Nobels fredspris for 2023