Henrik Wergeland og «Kristenfolkets hjerter»

Stortinget hadde fattet sitt vedtak og den unge dikteren som hadde kjempet så hardt for et annet resultat enn det som kom, lot sin frustrasjon finne utløp i noen vers.

Diktet kalte han «Røst i Ørkenen» – en klar referanse til Døperen Johannes i Det nye testamente. Han følte seg nok i slekt med ham. Det begynte slik:

«Christenfolkets Hjerter skulde

være varme Julebrød,

honningfulde,

Nok for hele Verdens Nød

om den kommer som en Gjest (…)

Iis de ere,

Klumper Sne,

Stene, i hvis Rivter sprukne

boer så fæl en Mørkets Vrimmel …»

Jødeparagrafen

Dikteren het Henrik Wergeland og saken han hadde tapt var kampen for at jøder skulle ha adgang til kongeriket Norge.

Året var 1842 og Stortinget hadde behandlet et forslag som Wergeland hadde initiert om å endre Grunnlovens paragraf 2, som forbød jøder, munkeordener og jesuitter adgang til riket.

Han hadde fulgt debatten fra diplomatlosjen i Stortinget, og det han syntes var verst ved debatten, var argumentasjonen fra prestene blant stortingsrepresentantene; de som skulle representere kristenfolket.

Teksten ble publisert som åpningsdiktet i samlingen «Jødinden. Elleve Blomstrende Tornequiste» fra 1844 – et av litteraturhistoriens få eksempler på en debattbok i poesiens form. Senere ble jødeparagrafen endret, selv om det skjedde først etter Wergelands død. Og det gikk mer enn 100 år til før jesuittparagrafen ble fjernet. Det skjedde først i 1956.

Aktuelt

Hvorfor denne påminningen om et dikt som ble skrevet for 181 år siden?

Svaret gir seg selv dersom man følger med i det aktuelle mediebildet: Norske jøder utsettes for både sjikane og trusler på grunn av en konflikt som foregår et helt annet sted i verden og med en bakgrunn de færreste – om noen – av oss har forutsetninger for å forstå.

Mye av det Wergeland beskriver som «is», «sne» og «Stene, i hvis Rivter sprukne boer så fæl en Mørkets Vrimmel» gir seg mange bisarre og groteske utslag. Ofte har ikke slike ytringer annen bakgrunn enn grov uvitenhet og en hang til stereotypier. Som når en norsk student går i demonstrasjonstog med et banner som krever at verden skal renses for jøder, og i ettertid er forskrekket over at budskapet hennes blir oppfattet som uttrykk for hva budskapet faktisk sier.

Dialog

Henrik Wergeland var teolog av utdannelse, selv om han aldri hadde noen prestestilling. Ut fra hans samtid må han nok beskrives som «radikal» både i forhold til teologien i sin alminnelighet og til det vi i dag vil kalle religionsdialog.

Allerede i 1829 skrev han i diktet «Tordenen»:

«Christen, Moslem, Hedning, Jøde

maatte dog hverandre møde

inden samme Faders Arme.

Hver med eget Tonefald,

banked' paa den samme Hal,

og, i Røg af Taarer varme.

sank de til hverandres Barme».

Budskapet hans må tolkes slik: Som mennesker trenger vi hverandre. Med den kulturarven han identifiserte seg med, og ut fra den kjennskap han hadde om hva kristen tro skal være, var han særlig opptatt av at «kristenfolkets hjerter» skulle være en katalysator for varme, inkludering og nestekjærlighet.

Inkludering handler ikke om å velge side. Det gjør heller ikke nestekjærlighet.

En snart 200 år gammel tekst kan si noe om dette.