Debatt
Her er mirakler nesten normalt
I Kambodsja fikk vi førstehåndserfaringer med både mirakler og vekkelse i kirka.
Lysene er små sting som tråkler seg vei gjennom mørket under oss. Fra flyet ser vi bare disse få sømmene av lys i et nattsvart landskap, det er billys på svarte veier. Det er sein kveld når vi lander i Kambodsja. Flyplassen er godt opplyst. Gresset gror høyt mellom sementflatene som utgjør rullebanen.
Hva venter oss? Vi har med sommerlette klær beregnet på 35 graders varme, vi har pakket myggspray mot malaria, solhatt mot heten. Vi er med i reisefølget til generalsekretær Kjetil Vestel Haga, på jobb for Normisjon, vi skal se bistandsprosjekter og møte den lokale kirka og antagelig mener vi at vi vet sånn nogenlunde hva reisen kommer til å romme.
Annerledes
Jeg er siste person gjennom passkontrollen den kvelden, det er stille på flyplassen, i tax free-butikken står det uvanlig nok flaske på flaske med insektsspray til salgs. Og det er ingen luftavkjølt drosje som kommer for å hente oss fra Normisjon i Norge.
Det er en liten tuk-tuk og en munter sjåfør som ikke sjenerer seg det minste over at kjøretøyet hans humper i vei langs innfartsåra og blir forbikjørt av bil etter bil. Den varme lufta ønsker oss velkommen. Kanskje er det allerede her på denne første kjøreturen gjennom den kambodsjanske kvelden at vi skjønner at denne reisen kommer til å bli annerledes enn reiser flest.
Mørk historie
Kambodsja har en blodig historie. I 1970-årene begikk kommunistgrupperingen Røde Khmer under ledelse av Pol Pot massemord på sin egen befolkning. Landet skulle gjøres til et landbrukskollektiv. Apotek, sykehus, skoler og bibliotek ble brent. Og mennesker med utdannelse, munker, lærere, leger, mennesker som kunne et utenlandsk språk eller hadde en fremtredende stilling ble drept. På dødsmarkene i Kambodsja ble mer enn to millioner mennesker drept av sine egne fra 1975 til 1979.
Kanskje er mørket vi ser når vi lander og på denne første kjøreturen mer enn et alminnelig nattemørke, kanskje aner vi konturene av lidelsen, sorgen, fortvilelsen som har preget landet. Men her møter vi etter hvert også lys: Jesu lys, det oppståtte, helbredende, lysende nærværet som Jesus bringer er her også.
Helt vanlig
«Gi folk en erfaring av Jesus. Det er helt vanlig å se helbredelser», sier Terje Høyland på en buss full av nordmenn klokken 0600 om morgenen et par dager etterpå. Han er internasjonal leder i IMI-kirken i Stavanger og primus motor for arbeidet Normisjon støtter i Kambodsja.
Vi er på vei ut på landsbygda sammen med norske frivillige fra ulike menigheter og forsamlinger i Norge. Sammen med folk fra den kambodsjanske kirka i hovedstaden Phnom Penh og lokale kristne fra distriktene skal vi delta på en evangeliseringsaksjon.
«Be still and know that I am the Lord», siterer Høyland.
Dette bibelordet er overskriften for årets aksjon som er den tolvte årlige aksjonen siden oppstarten.
«Dette handler ikke om oss, men om Jesus. Vi kan ikke helbrede, men Jesus kan,» forsetter Høyland.
Husbesøk
Aksjonen er lagt opp slik at vi skal på husbesøk i ulike landsbyer, vi er team med nordmenn og kambodsjanere sammen. «Og pass på at dere er på team med tolk,» formaner Høyland.
Selv forteller han at han har vært verdensmester i tvil. «For femten år siden ba jeg for syke, ingenting skjedde, jeg ba for 100 mennesker, men det var ingen helbredelser før jeg i 2008 i Misjonshuset på Vigrestad opplevde at én ble helbredet. Siden førte jeg dagbok over helbredelser som skjedde når vi ba.»
Han sluttet å føre dagbok da de kom til 500 mennesker.
Landsbygda
Den lille traktoren som skal frakte oss på husbesøk har en lang henger, vi hekter oss fast så godt vi kan på traktorhengeren og det bærer langsomt ut på støvete veier for teamet som Kjetil Vestel Haga og jeg er en del av.
Vi er en måned inn i tørketida, det er fortsatt grønt, men bakken er tørr og gulrød av støv. Underveis ser vi en slange, stor og buktende over veien. Kambodsjanerene forteller muntert at de jakter på slanger, det er en delikatesse å spise slange her. Heldigvis er dette turens eneste slangesyn. Men på gårdsplassen i det første huset vi besøker, går det høns og ender mellom beina våre.
Velkommen
Vi blir ønsket velkommen, setter oss på plaststoler og tolken forteller oss litt av vitnesbyrdene de lokale kristne deler. Selv blir jeg sittende og se på hvordan de har lysende ansikter, de som forteller om troen sin. Og vi har knapt vært der i ti minutter når en av dem spør kona vi snakker med om hun har lyst til å bli kristen.
Hun nikker ja. Vi norske tror ikke våre egne ører. Allerede? Har hun ikke noen spørsmål? Trengs det ikke mer informasjon? Tolken blir litt fornærmet, nei, selvfølgelig, hun har bestemt seg, hun vil si ja til Jesus.
Og jeg ser på de foldende hendene kvinnen løfter mot himmelen, neglene er slitte og misfarget av feilernæring og slit. Men hun ber frelsesbønn sammen med en lokal kristen kvinne. Og etterpå er ansiktet hennes så gledesfylt.
Undring
Hva har skjedd her? Et menneske som tar i mot Jesus allerede ved første besøk? Kona blir invitert på det kristne møtet som skal være samme ettermiddag og vi tar farvel.
«Hva var dette?» undrer Vestel Haga.
Men dette første mirakelet av at et menneske sier ja til Jesus blir etterfulgt av flere. Mange, mange flere.
De neste dagene ser vi det igjen og igjen. De kristne kneler eller setter seg ved siden av mennesker med ulike plager, legger enkelt hendene på de syke og ber. «Jesus Kristus, kom med din helbredende kraft.» Det er ingen fakter, ingen tungetale, det er bare enkle bønner i Jesu navn.
Noen opplever ingen endring, andre blir friske av ulike plager. En kvinne som må støttes inn av to menn, danser av glede når ryggsmertene forsvinner. På møtet står en døvstum kvinne på scenen og svarer med en stemme som er helt uvant med å snakke. Men hun kan snakke. Og de som ba for henne forteller at hun løftet hendene mot ørene da de ba, lydene ble så sterke. Etter tjue år med stumhet og døvhet kan hun høre. Og øver seg på å snakke.
Forundret står vi og ser henne danse av glede blant de mange hundre som velger å si ja til Jesus på teltmøtet som den lokale menigheten har rigget istand.
Ny tro
«Jeg har trodd på helbredelser før også,» sier Vestel Haga. Men nå har han fått en helt fornyet tro på helbredelse. «Jeg lurer på om troen min må kalibreres på nytt nå», skriver han i et innlegg han deler med hundrevis av mennesker i en Facebook post. Hva mener han med det?
«Sammen med en lokal kristen ba jeg for en kvinne som hadde hatt en øyeoperasjon og ikke kunne se. Tredje gang vi ba så stirret hun på hendene sine og sa «nå ser jeg jo linjene i hendene mine igjen! Og hun ble så glad», forteller en begeistret generalsekretær.
«Men det største er at folk kommer til tro, det er viktigere enn helbredelser,» sier Vestel Haga.
Det er som å oppleve Apostlenes gjerninger i vårt eget liv her og nå. Det er en varm, litt svalende ettermiddagsvind og alle som har sagt ja til Jesus deles inn i huskirker og får en invitasjon til et møte samme uke i huskirken.
Høyland forteller at det er er 1500 slike huskirker i dag. Og det lokale teamet har kontakt med kirker i 25 provinser for å følge opp huskirkene.
Går sammen med
«Dette begynte faktisk med at vi drev med lederopplæring og trengte treningsarenaer for menighetsledere», forteller Høyland. «Her får de både opplæring og praksis i organisasjonsbygging, logistikk, struktur og i det å være misjonale, vise godhet, be for syke, lede folk til tro».
«Hvorfor har du valgt å invitere med norske kristne hvert år, Høyland?»
«Vi går sammen med den lokale kirka, heier på dem, skaper tro. Og så er det alt vi lærer selv da. Det vi har lært lokalt hjemme tar vi med oss hit, altså globalt, og det vi lærer globalt tar vi med oss hjem lokalt. Og nå øver vi oss jo på vekkelse!» sier Høyland.
Om kvelden synger sirkadene og gresshoppene i trærne. Men på jordet ved møteteltet står det en rekke av mennesker, både kambodsjanere og nordmenn vitner om helbredelser de har sett den dagen.
Lyset fra himmelen legger seg kveldsmykt og vakkert over landskapet som vi først så fra flyet som et land dekket av mørke.