Herlighetsteologi eller elendighetsteologi?

De fleste av oss kjenner til begrepene herlighetsteologi og elendighetsteologi. Ofte oppfattet som to ytterfløyer i det teologiske landskap.

Herlighetsteologi med vektlegging på trosforkynnelse, Guds løfter og Jesu liv og vandring med helbredelser og under og mirakler.

Elendighetsteologi med vektlegging på tilgivelse, omvendelse og nåde. Løfter om helbredelse og gjenoppretting er mest knyttet til evigheten

Dette er en kort definesjon som uttrykker litt av hva folk tenker om disse ting.

Det jeg savner er mer ærlighetsteologi. Burde ikke kirkene våre være et sted der vi både kan tale sant om livet og om Gud og om evigheten?

Det finnes bare en frelsesplan, Sunniva Gylver. Og den er helt fantastisk

Et sted der vi kan dele tvil utfordringer og nedturer og frykt i vår vandring uten at en føler seg stemplet som mindre åndelig?

Et sted der vi kan løfte frimodig frem sannheten om Gud som har all makt. Om Jesus og hvordan Han utbredte Guds Rike uten å bli stemplet som usunn og svermerisk og kanskje som vranglærer.

Vi må ikke gå fra en grøft til den andre grøften. Bør det egentlig ikke være rom for begge deler i en kirke?

Troen er selve essensen i vår kristne tro – Tro på Gud, Jesus, Den Hellige Ånd, Guds ord osv.

Podkast: Skapkristne studenter og «Guds plan B»

Hebreerne 11,6 sier at uten tro kan vi ikke behage Gud. Vers 8 sier at tro gjør det mulig å lyde uten å vite. Vers 30 forteller oss at tro og den etterfølgende handling får hindringer og utfordringer til å måtte bøye seg under Guds storhet.

Hebreerne 11.1-2 viser oss at Ordet skaper grobunn for troens vekst frem til full overbevisning om ting vi ikke fysisk ser (Rom 10,17-18).

Troen på Gud gav Moses kraft til å motstå fristelse og rask veg til rikdom og makt. For han var det en større rikdom å lide smerte og tap av både berømmelse og ære til fordel for å vite at han gjorde Guds vilje.

Reagerer på Sunniva Gylvers andakt om en «plan B» for de som ikke tror

Slik sett tenker jeg at alle menigheter trenger trosforkynnelse som gir håp og tro utover fornuftens grenser. Ved å forkynne mer hele Guds råd vil troen ha et spenn som rommer både forfølgelse, lidelse, menneskelige utfordringer, men også forkynnelse som gir rom og håp om Guds inngrepen også før evigheten inntreffer.

Omvendelsesforkynnelsen bør og ha en sentral plass i våre kirker. Med utgangspunkt i Joh 3,16 ser vi at omvendelse står sentralt. Uten omvendelse til Jesus vil felleskapet uten Jesus fortsette uten Jesus inn i evigheten også.

Guds plan b eller c eksisterer ikke. Da hadde ikkje Jesus trengt å komme og sone vår synd og oppstå til vår rettferdighet. Dette er en farlig tankegang som flere og flere lefler med. Er Gud god og kjærlig går det nok bra til slutt uansett. Hvorfor skulle han da behøve å gi sitt liv for oss?

Hvorfor er jeg kristen (og prest)?

Peter forkynte kraftig til omvendelse (apgj 2-3). Paulus forkynte til omvendelse både i Kornelius hus og andre steder(apgj 26 3)

Både Efesus, Pergamon, Tyatira, Sardes og Laodikea mottok sterke omvendelsesbudskap av Johannes. Midt i menighetsliv levde folk på et bedrag. Ikke et budskap som får hallelujaropene til å runge eller klappsalvene til å runge. Likefult noe vi må våge å fronte. Dersom vi ikke våger å definere synd som synd blir vi et rike i strid med oss selv eller en surdeig som ifølge Bibelen vil gjennomsyre hele deigen (menighetsmiljøet).

Vi skal selvsagt ikke dømme menighetsmiljø kun på enkelte taler fra talerstolen. Det foregår nok mye arbeid og undervisning i andre fora som utjevner og nyanserer våre førsteinntrykk.

La oss ta utfordringen om å utfordre oss selv til å bli mer ærlige i vår utøvende tro. Tale sant om livet, om Gud og om evigheten.