Hermansen og Brezjnev
Behandlingen av Max Hermansen er en klar parallell til behandlingen av såkalte dissidenter i Brezjnevs Sovjet. Hermansen har meninger eliten ikke liker, og frykter at ganske mange vanlige mennesker trolig deler. Derfor settes det i gang en hetskampanje mot Hermansen.
I Sovjet skrev regimetro forfattere under på opprop mot regimekritiske forfattere. I Norge publiserer avisene leserinnlegg der lærere skriver at de skammer seg over å ha samme yrke som Max Hermansen.
Ville avisene ha publisert leserinnlegg der lærere skrev at de skammet seg over å ha samme yrke som en humanetisk lærer, en homofil lærer eller en lærer med hijab?
Annonse
Ville den politiske eliten og lærerorganisasjonene ha godtatt at en venstrevridd, humanetisk, muslimsk, kristen eller homofil lærer ble mobbet bort?
Nå tier eliten, akkurat som eliten i Sovjet tiet i forhold til hetskampanjer mot dissidentene (som den selv hadde organisert).
Og nå har Hermansen også mistet jobben. På det punktet var sovjetiske dissidenter faktisk bedre stilt. I Sovjet var alle garantert jobb og inntekt. Hermansen risikerer å ende som sosialklient – til skrekk og advarsel for alle andre som våger å fremsette «ukorrekte» meninger.
At norske politikere våger å belære andre land om såkalte menneskerettigheter når de selv administrerer et system der borgerne risikerer å miste jobben på grunn av sine meninger, vitner om en grenseløs frekkhet. Noe slikt ville selv Brezjnev og vennene hans neppe ha turt å innlate seg på.
