«Herre, gjør meg til redskap for din fred!

«La meg bringe kjærlighet der hatet rår», fortsetter bønnen.

«Siste uka har man sett utrolig mye ondskap i Norge», sa Sylvi Listhaug i avskjedstalen sin. Det kan dessverre politikere fra alle fløyer skrive under på. Både dem fra sentrum, høyre- og venstresiden opplever grusomme personangrep og regelrette drapstrusler. Nettrollene er flere enn vi skulle ønske, og de sprekker ikke i lyset. Tvert imot virker det som om muligheten til å få plass i en offentlig debatt gir dem ny næring.

Hvorfor dette hatet? Jeg skal ikke være en hobbypsykolog som gir enkle svar på komplekse situasjoner. Men jeg er redd mange har hatt lite erfaring av kjærlighet i eget liv. For «det et menneske sår, skal det også høste», sier Bibelen. Om man sår frykt i andres liv, høster man frykt. Om man sår hat i andres liv, høster man hat. Vi får en hatspiral som er vanskelig å stoppe, konflikten eskalerer og vi får et kaldere klima i landet. Da trenger vi noen som går mot strømmen, som elsker der hatet rår.

Det betyr ikke at vi skal lukke øynene for urett. Når Frans av Assisis bønn fortsetter: «La meg bringe forlatelse der urett er begått», er det ikke for å glatte over ondskap. Å bringe forlatelse til mennesker betyr for det første at man erkjenner at urett er begått. For det andre plasserer man ansvaret hos den som har begått uretten og trenger tilgivelse. Men for det tredje setter forlatelsen personen fri fra sin skyld og urett. Det siste kan man dypest sett bare gjøre fordi vi selv er tilgitt - og påsken forteller oss den kraftfulle historien om Jesus som gir sitt liv for oss, for å bringe forlatelse for den uretten vi har begått.

«La meg skape enighet der uenighet rår», ber vi videre. «Vi må puste med magen», sa statsminister Erna Solberg i sin tale etter Listhaugs avgang.

Med det manet hun til saklighet og ro i debatten. Urett og uenighet har i seg helt naturlige krefter til splittelse og konflikt. Men det er mulig med en annen vei, en som tar med seg ordene fra Jak 1,19: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.»

I møte med nettroll og netthat, la oss være nettengler. Vi vil «bringe sannhet der villfarelse rår» og «lys der mørket ruger».

Og i siste del av Frans av Assisis bønn lyder tonen fra påsken mot oss, gjenklangen fra ham som gav sitt liv for oss, som elsket sine fiender, tilgav all verdens synd og som vant over døden.

«Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!» sier Fil 2,5, og vi vil derfor be:


La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
I
kke så meget å bli forstått som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket som å elske!


For det er gjennom at man gir at man får.

Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!