Hett oppgjør om forskning

Norsk forskning er ikke et tema vi har brukt mange lederartikler på i denne avisen. Men vi må erkjenne at vi alle, på mange vis, lever bedre med resultatene fra anvendt forskning. Det handler for eksempel om helse, teknologi, generell kunnskap og vårt daglige næringsinntak.

I midten av mai måned skjedde det noe som rystet hele det norske forskningsmiljøet og som sendte sjokkbølger langt utover i andre deler av samfunnet.

En konflikt mellom ministeren for høyere utdanning og forskning, Ola Borten Moe (Sp) og styret i Norges Forskningsråd endte foreløpig med at Moe gikk til det drastiske skrittet å avsette hele det sittende styret i forskningsrådet. De 11 ble erstattet med fem nye, og styreleder Hilde Tonne fikk avløsning av tidligere statsråd Kristin Halvorsen.

Slik essensen i konflikten er blitt framstilt utad er problemstillingen følgende:

Kan styret i en offentlig etat forskuttere framtidige, forventede bevilgninger og på den måten gjøre opp regnskapet sitt med å fremskrive forventet underskudd?

Et samlet styre forsvarer sine disponeringer og prioriteringer, grep som synes logisk sette fra utsiden. Riksrevisjonen støtter styret og skrev følgende i sin rapport fra 29. april i år: «Vi er ikke kjent med forhold som tilsier at virksomheten har disponert bevilgningene i strid med administrative regelverk med betydning for økonomistyring i staten».

Men det mener altså ikke den øverste sjefen for norsk forskning.

Det som helt klart tynger statsråd Moe i denne saken er at han oppfatter at Forskningsrådet opptrer som en politisk aktør i diskusjonen om finansiering. Det ville han ha en slutt på. Det går fram av et intervju om saken i Aftenposten fra november i fjor.

Det er åpenbart at han ikke ønsker konkurranse på dette området, men det er vel akkurat det det gamle styret i Forskningsrådet har lagt opp til med måten de har disponert budsjettene på.

For Forskningsrådets ansatte kom aksjonen fra stastråd Borten Moe på det verst tenkelige tidspunkt. Det var allerede satt i gang en intern prosess for intern omorganisering og endring av ansvarsområder. Dermed ble statsrådens utspill en ekstra belastning for de som sitter med ansvaret for fordeling av størstedelen av forskningsmidler her i landet. Det handler om totalt 11 milliarder kroner årlig.

Langsiktighet i finansiering er selvsagt nødvendig for norsk forskning fordi de fleste prosjektene strekker seg over flere år. I Sverige legges det fram flerårige forskningsproposisjoner. I Danmark blir hele prosjektbevilgningen overført til de enkelte mottakere umiddelbart, selv om prosjektene er flerårige.

Foreløpig er det ikke noe som tyder på at myndighetene har nærmet seg en slik løsning.

I forskningstidsstriftet Khrono påpeker tidligere administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallèn, at hovedårsaken til konflikten ligger i at man politisk ikke har tatt følgende av det bevilgningsregimet Forskningsrådet er underlagt. Dette regimet skaper behov for såkalte «avsetninger» - at en del av den samlede bevilgningen alltid vil stå igjen når regnskapet for et år gjøres opp.

I «Hurdalsplattformen» lover regjeringen at den skal «Utvide satsinga på framifrå forskings- og utdanningsmiljø og etablere nye forskingsmiljø i internasjonal toppklasse knytt til næringsklynger».

Norge kommer ikke til å være i nærheten av å skape forskningsmiljøer i internasjonal toppklasse uten at myndighetene rydder opp i finansieringsregimet.