Debatt
Hijab: De iranske kvinnenes Berlin-mur
Den vestlige venstresiden forstår ikke sammenhengen mellom fascisme og hijaben. De ser på den som et uttrykk for mangfold, og et uttrykk som trenger vern.
I denne kronikken skriver jeg ikke om skaut, kun om hijab.
I 1979 brukte muslimske kvinner ulike hodeplagg som skaut, sjal, chador, abaya. Det var ulike hodeplagg som markerte hvilket land, eller hvilket fylke kvinnen tilhørte. Det fantes ikke noe hijab verken i Iran, Egypt eller andre muslimske land. Dette kan vi bevise med bilder av kvinner på universiteter, skoler og gater før 1979. Hijaben hadde ikke noe grunnlag i verken kulturene eller i religionen.
Annonse
I 1979 bygge Khomeini, etter at han kuppet den revolusjonen i Iran, Den islamske republikk, basert på religiøs fascisme. Han trengte en felles uniform, et felles symbol for den islamske styreformen. Hijaben ble symbolet for den religiøse fascismen som fra da av skulle råde i Iran. Dette markerte en gullalder for politisk islam nesten over hele verden.
Den islam Khomeini har praktisert, har mange fellestrekk med fascisme. Begge ideologier ofrer individet for systemet. De ønsker seg et samfunn som er homogent, der alle skal kle seg likt, spise likt, snakke og tenke likt. Alle individuelle forskjeller viskes ut. Den tillater ikke ytringsfrihet, kvinnerettigheter eller demokrati. Ei heller uavhengige medier. De «folkevalgte» utpekes av øverste leder på ulike sett og vis. Og de bærer like uniformer, også for kvinner, uansett om de liker det eller ikke. Det har de gjort gjennom hijaben.
De religiøse makthaverne prøvde å bringe gamle dager tilbake, med en felles leder valgt av systemet eller Allah. Khomeini sa: «Det moderne samfunnet må ødelegges totalt og folket må tilbake til sine stammer og bo i ørkenen.»
Hvorfor jeg sier at den islamske styreform er religiøse fascisme og hijaben er deres uniform?
• Metodene for å oppnå det ideelle systemet i islam og fascismen er like. Man må rydde unna folk for å redde samfunnet. Med samfunnet mener de systemet, og det er lederen. Dette har vi sett i Iran gjennom 45 år.
• Statsmakten er samlet i en person, den religiøse lederen. Han tenker og vet best, og treffer de beste avgjørelsene. Nettopp slik vi har sett Mussolini i Italia og i Hitler-Tyskland. Så under Røde Khmer og etter hvert i Iran.
• Menneskerettigheter finnes ikke. I et demokratisk samfunn er det loven som beskytter individets rettigheter. Under den totalitære, religiøse fascismen forsvarer ikke loven enkeltmennesket, men regimet. I Iran blir kvinner, journalister og studenter utsatt for tortur, mord og kidnappinger uten at noe lovverk beskytter dem. De har ingen steder å henvende seg for å klage.
• Å drepe moralen hos individet. Der mennesket mister samvittigheten, vet man ikke lenger hva som er riktig og galt. Det er lederen og systemet som definerer det. Folk blir pliktet til å rapportere andre, eller de risikerer de straff. Hvis en restaurant, butikk, taxi eller lege tar imot kvinner uten hijab, blir de straffet med bøter, fengsel eller mister jobben. Rundt 1981–82 navnga mødre sine opposisjonelle barn for så å stolt fortelle dette foran tv-kamera. Å sende sine barn til galgen for å forsvare islam og Khomeini, var som å sende dem til paradiset.
Annonse
• Når ideen om menneskerettigheter og moral blir utslettet hos mennesket, blir man til en bevegelse som ikke selv tenker, men lystrer en leder. Den østerrikske forfatteren Ernst Kaiser sier følgende: «Fascismen er som en slange. Først lammes samfunnet, deretter dreper den det.»
• Religiøs fascisme er mot modernitet. De religiøse «lærde» i Iran, Afghanistan og andre muslimske land, hater modernitet og de hater Europa. Dette hører vi i deres fredagstaler over hele den muslimske verden. Vesten er den store fienden fordi kvinner er likestilte, og det bidrar til horeri og til å ødelegge familiene. For familien er kjernen i deres propaganda. Det er bygget på mannlig dominans. Da må man få kontroll på kvinners seksualitet gjennom uniformering og rå makt. Hijaben er iranske kvinners Berlin-mur. Vinner kvinnene denne kampen, er regimet ferdig.
• Hijaben spredte seg etter den islamske revolusjonen til Irak, Irak, Libanon, Palestina og Egypt. Også det muslimske brorskap og deres tilhengere som Hizbollah og Hamas begynte å bruke hijaben som et symbol på islam, og derfra reiste den videre med muslimer til Europa. I dag er den vanlig også i Norge.
Den vestlige venstresiden forstår ikke sammenhengen mellom fascisme og hijaben. De ser på den som et uttrykk for mangfold, og et uttrykk som trenger vern. Deres støtte til alle som forakter Vestens dekadens og frihet, som Khomeini, fascinerer dem.
Uten nok kritiske stemmer, har hijaben blitt normalisert. Mange klager over at skolesekker kommer i typiske jentefarger, men de færreste tør ta til motmæle når de ser en sjuåring med hijab. Og selv i markedsføringen ser vi den nå.
