Hillsong og meg: Lederskap, ære og fall

«Jeg synes synd på mange mannlige, kristne ledere», sa en venninne til meg en gang. Hun mente å se et behov for bekreftelse hos dem, grunnet i et usikkert selvbilde. Så ble lederposisjon, talerstol og et kjent navn glimrende verktøy for å få klapp på skuldrene og anerkjennelse. Det blir fort usunt lederskap når personer med usikkert, gjerne for høyt, selvbilde får en fremtredende posisjon i menighet eller organisasjon.

Jeg nikket kanskje gjenkjennende til hennes beskrivelse, men tenkte nok at det gjaldt «de andre», før jeg en dag oppdaget at jeg var en del av gjengen, jeg også. Jeg hadde sminket problemet og kalt det ansvarsfølelse og misjonsengasjement, men når jeg skrapet litt under overflaten, fant jeg en mann som ønsket å skinne.

Jeg var redd for å mislykkes, ville at folk skulle oppleve meg som dyktig, anerkjenne jobben jeg gjorde – og jeg satte meg selv i sentrum av tjenesten. «Selvhevdelse» heter det, og i Bibelen står det sammen med hor, avgudsdyrkelse, trolldom og stridigheter. Det var ikke bare et psykologisk problem jeg måtte jobbe med, det var også en synd jeg måtte bekjenne.

I disse dager ligger det ute to ulike dokumentarer, på NRK og Discovery, om den verdensomspennende kirken Hillsong Church. I tillegg har det vært skrevet mye de siste årene om Hillsong-kulturen her i landet.

Det er et tynt grunnlag for å komme med en dypere analyse, men det er vel ikke et fullstendig bomskudd å hevde at noe av persondyrkelsen man har sett – ikke minst i USA – trolig har bidratt til en usunn lederkultur.

Min intuitive reaksjon er å sette meg på min høye hest og vurdere, mene og bedømme – ja, dømme. Men da er jeg redd jeg bommer. Jeg håper selvsagt Hillsong lytter til kritikken og historiene og tar dem på største alvor. På sitt beste kan kritikk i mediene åpne dører til litt frisk luft og et godt, avslørende lys.

Men det beste jeg – og kanskje også vi som Kristen-Norge – kan gjøre, er å se om det er trekk her som treffer, utfordrer og avslører oss, og da er jeg tilbake til min venninne og hennes analyse. Jeg er redd for at jeg ikke er alene i ønsket om å skinne.

«Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg», skriver Paulus til menigheten i Galatia. Det verset er en viktig behandling for å forme en ny holdning i hjertet. Jeg skal ikke skinne, jeg er død. Kristus er den som skinner, og min bønn er at han også skal få skinne i og gjennom mitt liv.

Min påstand er at vår mediehverdag har gjort dette enda viktigere og enda vanskeligere. Nå har vi ikke bare en fysisk talerstol og en begrenset mengde mennesker som lytter til deg og potensielt bejubler deg. Sosiale medier har gitt oss en ny arena for å skinne. Her kan vi bygge image, samle følgere og likerklikk.

Virkeligheten kan også redigeres med filter for at ting skal se enda bedre ut enn det er. Vi kan ta bilde av oss selv sammen med de rette folkene og dele klipp fra de kuleste konferansene.

Det er mulig å pynte det og si at vi sprer et viktig budskap, men kan det være vi forer den lille, usikre inni oss når vi spent sjekker om noen har respondert på det vi har lagt ut? I dag, mer enn noensinne, må vi se etter karakter fremfor karisma hos våre ledere.

«La ditt navn helliges, la ditt rike komme, la din vilje skje», ber vi i Vår Far.

Hvis det handler om mitt navn, mitt rike og min vilje (selv om vi gjerne sminker det så godt vi kan med kristen terminologi og misjonal strategi), blir andre mennesker fort redusert til redskaper for mine planer og drømmer.