Hillsong og meg: Lederskap, ære og fall

«Jeg synes synd på mange mannlige, kristne ledere», sa en venninne til meg en gang. Hun mente å se et behov for bekreftelse hos dem, grunnet i et usikkert selvbilde. Så ble lederposisjon, talerstol og et kjent navn glimrende verktøy for å få klapp på skuldrene og anerkjennelse. Det blir fort usunt lederskap når personer med usikkert, gjerne for høyt, selvbilde får en fremtredende posisjon i menighet eller organisasjon.

Jeg nikket kanskje gjenkjennende til hennes beskrivelse, men tenkte nok at det gjaldt «de andre», før jeg en dag oppdaget at jeg var en del av gjengen, jeg også. Jeg hadde sminket problemet og kalt det ansvarsfølelse og misjonsengasjement, men når jeg skrapet litt under overflaten, fant jeg en mann som ønsket å skinne.

Jeg var redd for å mislykkes, ville at folk skulle oppleve meg som dyktig, anerkjenne jobben jeg gjorde – og jeg satte meg selv i sentrum av tjenesten. «Selvhevdelse» heter det, og i Bibelen står det sammen med hor, avgudsdyrkelse, trolldom og stridigheter. Det var ikke bare et psykologisk problem jeg måtte jobbe med, det var også en synd jeg måtte bekjenne.