Himmelen er åpen, også for landssvikere

Vi snakker om norsk litteraturhistories mest begavede og bejublede, men også omstridte forfattere. Knut Hamsun er en av tre nordmenn som har mottatt den gjeveste utmerkelsen en forfatter kan få. I 1920 vant han Nobels litteraturpris.

Men Hamsun er også et bevis på at det å ha en genial forfatterhjerne ikke er noen garanti for at man tar kloke avgjørelser på andre områder av livet.

Da det gjaldt som mest, ved krigsutbruddet i 1940, havnet Knut Hamsun feil side av historien. Han valgte fiendens, okkupanten og nazismens parti.

Og for Hamsun var det ikke snakk om lettsindig opportunisme, men en fast overbevisning. Hamsun trodde på nazi-ideologiens ideer. Og han forgudet Adolf Hitler.

I 1943 fikk han til sin store glede sjansen til å møte sitt forbilde. Dikteren fikk audiens hos diktatoren i sistnevntes alperesidens i Berechtesgarden.

Og så sent som 7. mai 1945, bare dagen før Norge igjen fikk sin frihet, publiserte Hamsun i Aftenposten en beundrende nekrolog over Hitler, som hadde tatt selvmord en uke før. Der kalte han Nazi-Føreren blant annet for en «Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner» og «en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang».

Artikkelen ble avsluttet med ordene «Og vi, hans nære Tilhengere, bøier nu vaare Hoder ved hans Død».

Etter krigen ble det reist landssviksak mot den aldrende dikter-høvdingen. Hamsun ble ikke dømt, men resultatet av rettsprosessen ble om mulig enda mer ydmykende for ham. Rettspsykiateren fastslo nemlig at Hamsun led av «varig svekkede sjelsevner» og han ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.

Det var nok betimelig for norske myndigheter å indirekte betegne Hamsuns nazisme som en slags sinnsykdom. Hans svar på påstanden var å skrive praktboken «Paa gjengrodde stier», en monumental prestasjon av den da snart 88 år gamle forfatteren.

Hamsuns liv og skjebne har fullt forståelig fortsatt å fascinere nye generasjoner av både historikere og litteraturvitere. Og nå har vi nettopp fått et nytt doktorgradsarbeid som også tar for seg Hamsuns trosliv.

I sitt akademiske arbeid med tilblivelsen av «Paa gjengrodde stier» mener Birgitte Furberg Moe å ha funnet belegg for at Knut Hamsun opplevde en personlig kristen omvendelse etter krigen.

– Han får en personlig kristentro forårsaket av den eksistensielle krisen han stod i. Møtet med Gud i alderdommen fremstår som noe langt mer flerdimensjonalt og vidtgripende enn barnelærdommen fra Hamarøy. Jeg mener Hamsuns gudstro etableres på en fundamentalt ny måte. Gjennom det å oppleve å lide, fikk han en sterk og personlig relasjon til Jesus og Gud, sier Birgitte Furberg Moe til Vårt Land.

Moe mener å finne støtte for sin påstand både i Hamsuns egen dagbok og i brev han skrev i denne siste perioden av sitt liv.

Som kristne gleder vi oss over alle finner fred og nåde hos Gud. Hamsuns omvendelse minner oss enda en gang om hvor universelt Jesu frelsesverk og hans tilbud om forsoning, tilgivelse og frelse er. Muligheten gjelder absolutt alle, uten unntak og uansett hva man har gjort.

Det er vel ingen fortelling i Bibelen som illustrer dette bedre enn beretningen om de to kriminelle som ble korsfestet sammen med Jesus.

For mens den ene korsfestede forbryteren spottet Jesus, så valgte den andre en helt annen tilnærming. Han brukte det som sikkert var noen av hans siste krefter til å komme med en ydmyk bønn. Han sa: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike».

Og det svaret Jesus gir er så sterkt at det nærmest dirrer av betingelsesløs kjærlighet. Her er det ingen fordømmelse eller bebreidelser. Ikke noe tilbakeblikk på et liv fullt av synd og nederlag, ingen ting som måtte gjøres for å fortjene den guddommelige kjærligheten han blir vist.

Jesus sa: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!»

Denne enkle troen er det som åpner veien til det evige livet. For en dødsdømt kriminell, en Nobelprisvinnende landssviker - og for alle oss andre syndere.

Lovforslag om konverteringsterapi vil gjøre det katolske skriftemålet ulovlig og straffbart