Himmelfalne nordmenn

Er du afrikaner og kristen i Norge, befinner du deg plutselig i en situasjon à la denne:

«Takk Gud for at vi er så velsignet!» lyder ditt innspill i en samtale rundt bordet i et middagsselskap – samtalen handler om hvor heldige vi er som har det som vi har det her vi sitter, i et land som Norge.

«Måtte Gud velsigne hver enkelt av oss,» legger du til når du først har ånden. Før du aner ordet av det, bader du i himmelfalne blikk. Blikk som etter hvert blunkes over i flakking, og det så fort at du formelig aner blafring i stearinlysene.

Etter hvert kommer det kanskje noen kremt, og noen «he, he, he», og du innser at du har dratt i festbremsen. Du har nemlig uttrykket deg på en måte som rokker ved dekadansen i det opphøyde og vedtatte livssynsnøytrale språket. Du har vært kristen middagsgjest, ikke bare middagsgjest.

Det er snarere regelen enn unntaket at den pinlige stillheten oppstår når jeg uttrykker meg religiøst, og det er for meg en helt hverdagslig ting å gjøre.

Livssynslukket samfunn

Gudstro var en stor og helt naturlig del av min oppvekst i Etiopia, slik det er for en omfattende andel mennesker i verden. Mer enn 80 prosent av verdens befolkning har en form for gudstro. De har et religiøst liv som samtidig rommer rasjonalitet, kunnskap og modernitet – noe som går strykende godt overens. Gudstro var også helt naturlig integrert i hverdagsspråket. I Etiopia hilser vi hverandre med «en takk til Gud.»

Da jeg kom til Norge for snart 20 år siden, tenkte jeg at dette er et samfunn med stort rom og åpenhet for alt – det var en stor glede. Også i dag er partiprogrammene pyntet med begrep som «livssynsåpent samfunn».

Etter hvert ble jeg mer og mer klar over at døren er lav og porten smal når det kommer til å ta livssynet med ut i det offentlige rom.

På steder der mange med innvandrerbakgrunn bor, er gudstro fremdeles naturlig innbakt i språket. Mange lever med og forholder seg til det arabisk uttrykket «innshalla» som betyr «om Gud vil». Det er også en helt naturlig ting for meg å si «om Gud vil».

Slik er det ikke for den gjengse folkekirkenordmann, og det er kanskje ikke rart i et samfunn som er åpent for livssyn så lenge man holder troen sin for seg selv.

Er det etter hvert bare innvandrere som bærer troen ut i dagen i dag? Som kanskje blir de som viser barn og barnebarn av Ola og Kari-Nordmann hvordan man lever med sin kristne overbevisning? Og da vil jeg legge trykk på lever med. En levende tro blir med ut kirkeporten etter gudstjenesten og ut i hverdagen. Jeg får inntrykk av at «storsamfunnet» håper man tar hensyn og lar alt sånt ligge igjen på kirkebenken – så man ikke skaper pinlige situasjoner for folk utenfor.

Fra dødsstraff til pinlig stillhet

Et annet eksempel som rystet meg litt, var en kollegas bekjennelser på morgenmøtet i Norges Kristne Råd. Hun fortalte at hun hver dag får mail fra Bibelselskapet med dagens bibelord. Samme morgen hadde hun åpnet den på toget for å lese, men før hun åpnet det snudde hun dataskjermen bort så ikke sidepersonen skulle se at hun leste Bibelen – ja, hun syntes det var flaut, skriftet hun.

Rare greier. Mange som konverterer til kristendommen blir forfulgt i sitt hjemland, hvor de risikerer dødsstraff. Så kommer de til Norge hvor folk frykter pinlig stillhet og fnys fra ukjente folk på offentlig transport!

Festlige bekjennelser

Det er et unntak der gudstro finner et åpent og inkluderende publikum. Nemlig på fester etter godt med øl. Da fordamper skammen, opp med hjertedøren – å hoi! Det begynner med litt hvisking på øret mitt; «jeg er jo kristen jeg også». Så øker stemmen for hvert tømte glass – og flere slutter seg til – her er man åpne og inkluderende.

Plutselig tør kristne si noe til eget trosforsvar når en og annen sinnaateist tar til motmæle. Jeg har til og med opplevd at festen munner ut i allsang av salmer – alle stemmer ublygt med på alt fra «Han er min sang og min glede» til «Jesus spør om du er tøff nok, til å vise hvem du hører til» – låter som har satt seg fra søndagsskole og kirkekor.

Dagen derpå har troen krøpet tilbake i det forsøksvis fortrengte hjørnet av bevisstheten – man er atter blitt oppegående og rasjonell, tenker man, og forsøker å få gårsdagens salmestrofer ut av hjernen. Bare håper – kanskje ber – om at det ikke må bli et tema.

Og det er flust med slike eksempler å hente.

Eksempler som alle sier det samme; at mange er flaue for å snakke om dette.

Når blir Norge «helt Hamar»?

Det er kanskje ikke så rart mange føler de bør skamme seg over å tro, når denne livsløgnen om et verdinøytralt samfunn har slått rot i storsamfunnet. I Hamar kommune har dette slått ut i full blomst. På byens frivillighetsfestival bestemte de seg nettopp for å ikke tillate organisasjoner med religiøse budskap å delta.

Misforstått ønske om å skyve religiøse ut av offentligheten

Det er veldig urovekkende at man i et samfunn som skal være livssynsåpent og inkluderende velger å markere seg med et forbud for religiøse organisasjoner. Det er farlig å begynne å segregere hvem som skal med og ikke.

Dette gjør meg urolig for mine barn. De kommer i en skvis mellom troen sin og troen i hjemmet, og et samfunn som forbinder religion med noe gammeldags, irrasjonelt eller irrelevant.

Jeg husker da minstemann begynte i barnehagen og ble lært, som nå har blitt opphøyd og vedtatt: At vi feirer jul fordi sola snur. Min sønn utbrøt en frimodig, rungende protest og sa som så er – at vi feirer jul fordi Jesus ble født.

Førskolelæreren hadde ikke annet valg enn å ikke si så mye til det, men det har blitt mer motstand oppover skoleårene – nå hadde han kanskje ikke turt å si høyt hva han tror julen handler om, i frykt for at skolekameratene skal le.

Er dette noe som hører hjemme i et såkalt «livssynsåpent samfunn»?

Teksten ble først publisert i VG.

Hamar kommune snur: Tillater religiøse på frivillighetstorg

Frivillighet Norge ber Hamar kommune snu om religionsnekt