Historien om en fiasko
En mann forutså langt på vei hvordan det hele ville ende.
I går var det 20 år siden et av 90-tallets mest berømte bilder ble tatt. På plenen utenfor Det Hvite Hus i Washington rekker president Bill Clinton ut armene sine i en inviterende gest.
På hans høyre side strekker PLO-leder Yassir Arafat ut hånden. På motsatt side står den israelske statsministeren Yitzhak Rabin. Han nøler litt først. Men så kommer også neven hans frem.
Annonse
De to erkefiendene møtes i et symboltungt håndtrykk mens applausen fra de fremmøtte runger.
Under seremonien den 13. september 1993 var amerikanerne lite interessert i å gi Norge noe særlig oppmerksomhet. Vår utenriksminister Johan Jørgen Holst ble ikke en gang invitert til å sitte på podiet på plenen under sigeringen av avtalen som bar den norske hovedstadens navn.
Ved 20-årsmarkeringen for Oslo-avtalen er det på sin plass å se tilbake på historien bak dette dokumentet. Det er en fortelling om overdimensjonerte norske fredsambisjoner. Om en dundrende fiasko. Og om en mann som langt på vei forutså hvordan det hele ville ende.
Norge har aldri vært noen stormakt i tradisjonell forstand. Men på begynnelsen av 90-tallet mente flere sentrale personer i vår utenriksledelse at vi hadde muligheten til å bli en slags storspiller på den internasjonale, diplomatiske arenaen. Norge skulle bli den nasjonen som fremforhandlet fred i det urolige Midtøsten. Intet mindre.
Våren og sommeren 1993 ble det opprettet en skjult kanal for kontakt mellom PLO og Israel. Representanter for de to partene gjennomførte en rekke hemmelige møter ulike steder på Østlandet.
Det hele munnet ut i en historisk avtale. Den palestinske befolkningen skulle få selvstyre i sine områder i bytte mot fred og en slutt på terroraksjonene mot Israel.
Men det viste seg veldig raskt at den norskledede prosessen ikke førte ikke til fred. Verken i Israel eller de nye, palestinske selvstyreområdene. I stedet ble perioden etter fredsavtalen preget av noen av de blodigste terroraksjonene området hadde sett.
Den jødiske bosetteren Baruch Goldsteins massakre i Hebron og gjentatte palestinske buss- og selvmordbombinger truet med å drukne hele avtalen i blod.
Annonse
Bedre ble ikke situasjonen da internasjonale medier brakte utdrag fra en tale Yassir Arafat holdt i en moské i Johannesburg 10. mai 1994. Der oppfordret PLO-lederen verdens muslimer til å gå til hellig krig for å frigjøre Jerusalem fra israelsk styre.
«Dere må komme og kjempe. Dere må innlede jihad for å frigjøre Jerusalem, vår historiske helligdom…», sa Arafat som også uttalte seg om hvordan han tolket Oslo-avtalen.
«Jeg ser ikke på denne avtalen som noe mer enn avtalene som ble inngått mellom vår profet Muhammed og Kureish-stammen… Profeten Muhammed signerte en avtale, men hadde en klar hensikt om å bryte den så snart han ble sterk nok».
Til tross for dette avslørende innblikket i Arafats tankegang, ble Oslo-avtalen utgangspunktet da Nobels fredspris for 1994 skulle deles ut. Da Nobelkomiteens leder Francis Sejersted annonserte prisvinnerne om formiddagen 14. oktober var det navnene Arafat, Peres og Rabin han leste opp.
Fredspristildelingen ble historisk også på en annen måte. Den 74-årige KrF-veteranen Kåre Kristiansen trakk seg fra Nobelkomiteen i protest mot at Arafat skulle få prisen. Han mente det var en nedvurdering å gi verdens fremste fredspris til en mann med en så blodig fortid og usikker fremtid som Yassir Arafat.
Den gangen ble Kristiansen utskjelt av et nesten samlet politisk Norge. Men to tiår senere og med fasiten i hånd er det faktisk Kåre Kristiansens eksempel som i dag fremstår som det mest klarsynte.
Verken Arafat selv eller senere palestinske ledere har hatt tilstrekkelig vilje til å bryte med sin terrorfortid. Palestinerne fikk sine selvstyreområder. Men Israel fikk ikke den freden de var lovt.
Oslo-avtalen er i dag nærmest som et skjellsord å regne både på palestinsk og israelsk side av konflikten.
Annonse
Men en nordmann har fortsatt æren i behold selv etter sin død. Kåre Kristiansen.
