Historien som forvandler historien

Sensommeren 2015 berørte et nyhetsbilde mennesker verden over. En liten gutt på tre år med rød t-skjorte, shorts og små joggesko ble funnet død nær den tyrkiske grensen. Bølgene skyllet over den uskyldige kroppen. En tjenestemann er synlig berørt når han bærer ham vekk.

Gutten var en av 23 syriske flyktninger som forsøkte å komme inn i EU. 12 av dem var bekreftet døde, blant dem fem barn. Ni overlevde, og to var på det tidspunktet fortsatt savnet. De flyktet fra et område hvor det var kamper mellom IS og tyrkiske soldater.

Bildet gjorde enormt inntrykk på meg. Ett år senere ble jeg far for første gang, og jeg har mange ganger brukt bildet i foredrag for å illustrere for hvordan bilder kan gi umenneskeligheten et ansikt.

Bildet ble merket med teksten «menneskeheten skyldt i land» i sosiale medier. Da jeg selv ble far for første gang et år etter, ble det vanskeligere å vise bildet. Dette var en gang noens barn, lekekamerat eller nabo.

Et bilde kan snu et tema fra å være en sak til å være virkelighet på liv og død. Vi kan diskutere flyktningkriser, grensekontroll og ordningen med kvoteflyktninger i seminarer på Litteraturhuset.

Det må vi også gjøre i et demokrati. Men et bilde som formidler en historie, forvandler saken til levd liv.

Plutselig begynner vi å stille andre spørsmål: Det er da ikke barnets feil at det vokser opp i en krigssituasjon? Hadde foreldrene noe valg når de flyktet for sitt liv?

I en historie som formilder så grunnleggende menneskelige følelser, så skjer også noe annet. Noe enkelt, men svært virkningsfullt: Jeg kjenner meg igjen. Det kunne vært meg, min egen familie.

Tenk på frykten de følte. Tenk om jeg måtte forlate alle eiendelene jeg er glad i. En elementær erkjennelse for de fleste av oss: Det meste har vi felles.

Bildets kraft til å gi saken et ansikt kjenner vi igjen fra historien. Bildet av Rosa Park som nektet å gi fra seg setet til en hvit mann i den «fargede» delen av bussen fordi den «hvite» delen var full.

Året etter kom USAs høyesterett til at praksisen var grunnlovsstridig. Eller den ni år gamle vietnamesiske jenta som flykter etter et flyangrep i juni i 1972, alvorlig forbrent på ryggen etter angrep med napalm. Bildet gjorde enormt inntrykk på en hel verden.

Et bilde som har gjort inntrykk i norsk politisk debatt, er bildet av Marte Wexelsen Goksøyr som stoppet statsminister Jens Stoltenberg i Stortingets vandrehall etter en spørretime i 2011.

«Utrydningstruet» sto det på t-skjorten. «Er jeg ikke ønsket?» spurte hun statsministeren som utfordring til Arbeiderpartiets forslag om tidlig ultralyd til alle.

Ni år etterpå ble likevel fosterdiagnostikk til alle gjennomført som del av svangerskapsomsorgen for alle. Men bildet har fortsatt en enormt viktig symbolkraft.

Summen av individuelle valg fører til et sorteringssamfunn hvor en gruppe nettopp er «utrydningstruet», hvor funksjonshemmede har et svakere rettsvern enn andre grupper. Og der et hvert liv ikke er like mye verdt.

Derfor skal vi fortsette å fortelle historier. Historier som berører. Tusenvis har bare den siste uken kommentert, delt eller reagert på historien til Mona Pedersen Unnerud på Menneskeverds Facebook-sider.

Etter funn på ultralyd i uke 19 fikk hun beskjed om at barnet hadde 10 prosent sjanse for hjerneskade og mest sannsynlig ville dø ved fødsel.

To ganger måtte hun stå opp mot en lege som tok som en selvfølge at hun ville ta senabort.

Hun fødte en vakker jente som i dag er 18 år gammel. Hun har noen helseutfordringer, men moren beskriver henne som en stor ressurs og at hun elsker livet! Hvis mange nok forteller sin historie, så kan en ny bevissthet feste seg, en ny virkelighet skapes.

En virkelighet som utfordrer vår tro på at vi kan kontrollere fremtiden og tilværelsen, og en virkelighet som skaper håp og mot til å velge livet.