Historisk avtale for misjonærbarna

Lørdag ble det kjent at Misjonssambandet og Sendt bort nå har kommet til enighet om rammene for en handlingsplan med sikte på å følge opp tidligere misjonærbarn. Nyheten var ventet, men er likevel svært gledelig.

I norsk misjonshistorie er skjebnene til barn som led under langvarig adskillelse fra sine foreldre et av de vondeste kapitlene. Kontrasten er stor når et barn må leve med at mamma og pappa utfører et viktig arbeid for Gud, samtidig som barnet selv blir påført dype traumer i mangelen på foreldrekontakt. Desto verre når disse sårbare barna blir utsatt for ulike slags overgrep.

Det er positivt at Misjonssambandet i flere omganger har beklaget overfor de berørte. Samtidig er det en kjensgjerning at skadevirkningene i manges tilfeller har stukket så dypt, og fått vare så lenge, at tiden ikke har leget sårene.

Enighet: NLM setter av 19,5 millioner til misjonærbarna

Man kan ikke gjøre om fortiden, men ved å snakke sant om den, kan man forberede seg bedre på å møte fremtiden. Derfor er det klokt når Misjonssambandets styreleder Knut Espeland omtaler handlingsplanen som starten på en prosess, ikke som slutten.

Generalsekretær Gunnar Bråthen understreket nylig det samme overfor Dagen. Dette er ikke prosesser som skal bli ferdige. Misjonærbarnas historier skal forbli en del av misjonens historie.

Det er også verdifullt når misjonsorganisasjonens øverste valgte leder Knut Espeland sier at det å «se hvordan en oppvekst har skapt belastninger som gjør livet krevende, er noe som rører oss dypt.»

Jarle Naustvik fra Sendt bort ga generalsekretær Gunnar Bråthen «voldsom honnør» for hvordan han har opptrådt overfor misjonærbarna. Det er sterke ord. Også det er et godt tegn i forkant av det krevende arbeidet som nå ligger foran.

For en ting er å inngå avtaler og bli enige om rammer. Om kort tid skal det etableres en gruppe som skal behandle søknadene om oppreisning fra tidligere misjonærbarn. De misjonærbarna med de mest alvorlige historiene får mest penger. Det er i prinsippet rimelig, men det blir neppe lett å vurdere de ulike søknadene opp mot hverandre når man får høre de sterke historiene som ligger bak.

Misjonærbarn i et historisk perspektiv

Det er også verdt å merke seg at andre kristne misjonsaktører vil la seg inspirere av Misjonssambandets arbeid med Sendt bort med tanke på å etablere lignende ordninger i egne sammenhenger. Både Det Norske Misjonsselskap, Frikirken, Normisjon og Pinsebevegelsen uttrykker i en uvanlig felles uttalelse takknemlighet.

Dermed kan det se ut for at situasjonen er snudd på hodet. Kontrasten til kommunikasjonen de foregående årene er slående.

Gjennom mange år har Misjonssambandet blitt kritisert for å være trege til å ta imot kritikk. Vi har kunnet observere hvordan sinnet og skuffelsen som har vært rettet mot nettopp Misjonssambandet er sterkere enn det som har vært rettet mot andre aktører. Dette er skjedd selv om Misjonssambandet slett ikke vare alene om å drive med internatskoler for misjonærbarn.

Slik saken står nå, er det Misjonssambandet som viser vei og de andre aktørene som vil ta deres eksempel til etterfølgelse. Så gjenstår det å håpe at handlingsplanen blir fulgt opp på en slik måte at man noen år frem i tid vil kunne si at den gode dialogen ga konkrete resultater.