Debatt
Historisk regnefeil om endetiden
I et debattinnlegg den 12.03.kritiserte jeg Preterismen for at den forklarer Jerusalems ødeleggelse i år 70 med Jesu hemmelige gjenkomst. Ettersom de fleste profetiene i Åpenbaringsboken angivelig ble oppfylt innen år 70 lærer de at Guds vredesskåler var Jesu dom over jødene og jødedommen.
Det betyr ikke at de forskjellige futuristiske endetidslærer tilbyr gode alternativer. Krigsmetaforene i Johannes Åpenbaring blir her forstått bokstavelig. Det vil si at Jesus skal komme tilbake til verden som kriger. Guds vredesskåler tømmes ut over jorden og fører til krigen ved Harmageddon (Åp 9,18, 16,14-16), nord for Nablus.
Annonse
Dommen resulterer i at både menneskeheten og naturen rammes av Guds raseri. Noen mener riktignok at de kristne skal rykkes opp til himmelen før dette skjer, men for de aller fleste er endetid bare pine, vold, sult og død. Dette blir forstått som Guds kamp og seier som historiens Herre, i sterk kontrast til det paulinske perspektivet i Rom. 11, som viser til Guds barmhjertighet både til Israel og folkeslagene.
Jan Landsverk viser til et bedre alternativ i Dagen den 29.03, nemlig den historiske tolkning av Åpenbaringsboken: «Boken forteller historien fra tiden Johannes levde og helt fram til Jesu annet komme. Det er den mest naturlige og logiske måten å lese og forstå denne boken på».
Dette var den protestantiske lesemåten i flere hundre år, representert ved både Luther, Calvin, Bunyan, Edwards, og Wesley, Newton, som vitenskapelig alibi på 1700-tallet og vekkelsesforkynnere som Finney og Spurgeon på 1800-tallet.
Historisismen som Landsverk anbefaler innebærer dog et problem, da historien i seg selv må fortolkes. Den norske kirke har vært tilbakeholdende med å forkynne endetidstekstene. Den lutherske arven, om paven som Dyret og Antikrist, virker kanskje hemmende. Den Augsburgske bekjennelsen om kjettere, gjendøpere, helvete og evig pine er ikke lenger en selvfølge.
Dertil kommer at Luther selv var skeptisk til Åpenbaringsboken. Da han oversatte og utgav Lutherbibelen på 1530-tallet kom ikke Åpenbaringsboken med i kanon. Den ble riktignok trykket, men bare som et tillegg. Grunnen var at den ikke presenterte Kristus slik de andre skriftene i NT. I følge Luthersk bibelsyn er det forskjell på sentrum og periferi, da graden av åpenbaring avhenger av hvor sterkt teksten driver leseren til Kristus. Luther mente at evangelienes vitnesbyrd om Jesus ble best fortolket og videreført av Paulus.
Et historisk endetidssyn var også bakgrunn for tolkningene av de politiske hendelsene i London i det Herrens år 1666. Først hadde man hatt 1000 år med Kirken og så 666 år med dyrets merke. Med 30-års krigen som nærkontekst virket det naturlig og logisk å beregne Jesu gjenkomst til Europa, nærmere bestemt til London. Kong Karl den 1. var henrettet, Oliver Cromwell døde i 1659, men i 1661, ble han gravd opp igjen og dømt til døden ved både henging og deretter halshugging. Karl den 2. hadde berget seg til Frankrike. London brant i flere dager, ilden var konkret og dommen realisert. «The Fifth Monarchy Men” så det derfor som klare endetidstegn at tronen var ubesatt i 1666, klar til å ta imot Jesus som konge.
Isaac Newton tok utgangspunkt i Daniels bok og regnet ut at Jesu gjenkomst vil skje i 2060.
Forsøk på å tolke endetiden ved hjelp av historiske hendelser er imidlertid ikke forbeholdt historikere. Hal Lindsay, som var dispensasjonalist, utgav boken «The late great planet earth». Han tok utgangspunkt i opprettelsen av Israel i 1948. Han gikk ut i fra lignelsen i Mat. 4,32 om fikentreet og Jesu utsagn om at generasjonen som opplevde dette skulle få oppleve Jesu gjenkomst. Han mente at en generasjon var på 40 år, altså innen 1988. Da det ikke skjedde fant han profetisk begrunnelse for å utsette til 1990 og så til 2000.
Annonse
Men, der finnes andre tolkninger. Protestantiske teologer, som f eks Jürgen Moltmann: «The Coming of God. A Christian Eschatology» (1996) er et alternativ til de klassiske fortolkningene av «Herrens Dag» og «Guds vrede». Utgangspunktet hans er at det er Jesus, slik vi kjenner ham, som skal dømme. Vi må også spørre om hvilken lov det er han skal dømme etter. Det må vel være det budet som er det største?
Moltmann sitt utgangspunkt for dommen er at Gud allerede har forsonet verden med seg selv. Han tar på alvor, og drøfter tekstene som gir forskjellige svar på spørsmålet om livets utganger. Han tar dommen på alvor men understreker at dommen aldri er det siste. Den fører videre til at Gud skal bli alt i alle og alt skal skapes nytt. Synden som rammer oss alle ved Adam ble forsonet ved Kristus.
Jeg kan også anbefale Joseph Plevnik: «Paul og Parousia. An Exegetical and Theological Investigation» (1997). Paulus sitt utgangspunkt er jo ikke Åpenbaringsboken, som hverken han eller menighetene ikke kjente til fordi den sannsynligvis ble skrevet 40 år senere. Plevnik analyserer begrepene Herrens Dag, apokalypse og åpenbaring, basert på GT og jødiske skrifter. I del II (som er lettere tilgjengelig) viser han til metaforer brukt i fremstillingen av Jesu gjenkomst. Han analyserer de paulinske tekstene som handler om håpet og dommen.
Et Kristussentrert gudsbilde er grunnlaget for systematisk lesning av endetidstekstene. Gjenkomsten fremstilles mer nyansert enn dommen til «to utganger». Han drøfter dommen over menigheten, dommen over de ikke-troende, og dommen over de som har forfulgt de kristne og endelig dommen over døden, den siste fiende. Det er ikke en bok som konstruerer en ny endetidslære. Det er en eksegetisk verktøykasse for å behandle hvert enkelt bibelvers vedrørende Paulus sin forventning og tro. Nyttig for en ny samtale om disse tidligste kristne tekstene om Jesu gjenkomst, som han selv sa skulle skje: «i kraft og herlighet». Særlig aktuell for lutherske kristne som hver søndag bekjenner at «Han skal komme igjen for å dømme levende og døde».
Det kristne håpet er en rettferdig dom og gjenopprettelse. For der er mye frelse i et godt håp!
