Hjemmeseier 3–1?

De siste to årene har en hel verden vært engasjert omkring samme tema. Fra de første meldingene tikket inn til der verden er kommet i dag, har samtlige nasjoner vært samlet rundt problematikken omkring Covid-19.

Fra symptomer, testing og karantener – til vaksinasjoner, nye tester og tilbakeføring til det normale. Da er kanskje kampen vunnet?

I slike stunder er det lett å heie på hjemmelaget. Vi har alle møtt restriksjoner der vi ferdes, ansiktsmasker for beskyttelse og meninger høyt og lavt om hva som er det riktige å gjøre.

Vi nærmest velger og vraker i ulike vaksiner, og begynner her hjemme å nå et nivå for fullvaksinerte som er helt i verdensklasse. Samtidig som vi er på full fart tilbake til det samfunnet vi husker fra to år tilbake, handler samtalene i media, rundt kjøkkenbordet hjemme eller rundt drikkefontenen på jobb – om når vi skal sette tredje dose vaksine. Litt sånn for sikkerhets skyld eller fordi det er nødvendig?

Samtidig er det et ubestridt faktum at store deler av verdens befolkning fortsatt venter på sin første sprøyte – og noen av dem må vente lenge. For ordens skyld; begrepet «noen» kan dessverre erstattes med 10-talls millioner mennesker.

Fra tidenes morgen har det vært forskjell mellom fattig og rik. Historien har på ingen måte utjevnet det forholdet – tvert imot. Det er ingenting som forsterker ulikheten ytterligere enn oppståtte kriser som sult, naturkatastrofer eller epidemier. De siste årene har heller ikke vært noe hederlig unntak.

Been there – done that. Dette har vi jo hørt før?

Joda. Men denne gang er det en stor forskjell. For dersom vi virkelig ønsker å utrydde trusselen om nye nedstenginger, forlenget hjemmekontor og fare for smitte i egne rekker – må vi samtidig greie å forstå at trusselen ved at for eksempel Afrika som kontinent har fått altfor få doser.

Vi er ikke i samme båt – men samtidig svømmer vi i samme hav. Du skjønner sikkert bildet? For dersom vi ikke greier å stå sammen med de afrikanske landene med håndteringen og utryddelsen av Covid-19, hjelper det fint lite at vi selv greier å fullvaksinere alle med en tredje dose.

Erfaringen hittil har vist at viruset formerer seg, og flere og farligere utgaver av viruset har havnet rundt hele kloden på skremmende kort tid. Da gjerne i en form som kanskje ikke eksisterende medisiner har tatt høyde for.

Å dele med hverandre er en sannhet som aldri har vært viktigere. Da blir det kanskje viktigere å sørge for at flere får sin første vaksinedose i andre deler av verden, enn at vi hjemme jakter vårt tredje påfyll? For det hjelper ikke om vi vinner slaget, men taper krigen.

Da har kanskje begrepet vinn-vinn noe for seg likevel?