Ho ville ha mislikt uttrykket. Men Sigrid Undset var «all in»

Denne månaden er det 100 år sidan Sigrid Undset konverterte. I denne samanhengen kjem Bernt T. Oftestad ut med bok om denne svært sentrale hendinga i forfattarens liv.

Kjende folks veg og vandring til opptaking i det som vert kalla «den katolske kirkes fulle fellesskap» har ein tradisjon for å enda opp som samanhengande framstillingar i bokform.

Av seinare døme kan nemnast Janne Haaland Matlarys «Tyngdepunkter» og Dag Øivind Østerengs «Fra Luther til Peter». Samtaleboka «Mysteriet i trua» mellom Jon Fosse og Eskil Skjeldal er eit forfriskande sjangerbrot, men i same gata.

Utbytterikt

Då tidlegare Dagen-redaktør Johannes Kleppa skreiv om Oftestads eiga konversjonsbok, «Veien og målet» (2021) var han klar på at slike innblikk er utbytterike, og som han sa det: «Ein treng likevel ikkje verta katolikk av den grunn».

«Veien til det virkelige liv» kan relaterast til slike bøker, ettersom ho gjer greie omstenda rundt nobelprisvinnarens veg til katolsk tru. Men dette er også langt meir enn ei slik forteljing.

Dekonstruksjon på 1920-t.

I tillegg til lengre linjer der det trengst, gjev Oftestad effektive riss av 1920-talet som ei intens tid i norsk kulturliv.

Eitt døme er Undsets oppgjer med kvinnesakspioneren Katti Anker Møller. Undset meinte ho «dekonstruerte» både «familien» og «moderskapet». Noko som minnner om dagsaktuell debatt her?

Tofrontskrig

Boka dokumenterer korleis behovet for ei djupare grunnlagstenking vart stadig meir presserande for Undset i åra fram mot konversjonen. Forfattaren, som i mangt hadde ein progressiv og moderne bakgrunn, enda med overgangen til kristen tru, opp i ein tofrontskrig, som Oftestad skildrar innsiktsfullt og med god kjeldebreidde.

På eine sida forsvara ho seg mot tida sine antikatolske straumdrag, noko som førte henne inn i ei uforsonleg antiprotestantisk linje i det offentlege ordskiftet. Undset var stridbar og polemisk. Oftestad teiknar her eit levande bilete av henne som skarp og kompromisslaus kulturdebattant.

På andre sida vekte forfattarens oppbrot frå tidas progressive ideal sterke reaksjonar blant dei som hadde stått henne nær i kultureliten. Vener kalla konversjonen hennar «et tilbakeskritt» og «en fallitterklæring», og vi skjønar at Undsets vegval hadde høge personlege kostnader.

Litteraturdykk

«Veien til det virkelige liv» kastar, som forventa, lys over romanane som er kjende som Undsets konversjonsromanar, «Gymnadenia» og «Den brennende busk». Kanskje endå meir interessante er Oftestads kapittel om middelalder-romanane, trilogien om Kristin Lavransdatter og dobbeltbandet om Olav Audunssøn.

Observasjonane er innsiktsfulle i seg sjølve som litteraturanalyse. Forfattaren held seg likevel lojal mot eige prosjekt og let desse kasta lys over det som fann stad i Undsets eige liv i dei avgjerande åra fram mot midten av 1920-talet.

Om det episke middelaldarmiljøa ho skildrar ligg i ei dunkel fortid, heldt dei menneskelege tematikkane og problemstillingane stand gjennom hundreåra.

Denne premissen, som Sigrid Undset formulerte i sitt mykje siterte uttrykk om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», er ein grunn for at Undset framleis er svært aktuell.

Grundig

Oftestads bok er grundig. Det faglege tilsnittet og noteapparatet hjelper den som vil nytta boka i akademisk samanheng. Stilen er lærd, og vil strekka ordforrådet også hos fleire i målgruppa. Likevel er det ei bok som er interessant også for den alminnelege Undset-lesar.

Her møter vi den skarpe og uredde Undset. Men Oftestad tek oss også med på innsida av eit sinn der det utviklinga av kristen filosofi og identitet i tillegg til det antropologiske og teologiske fekk følgje av det affektive, altså kjenslemessige.

Hjarteteologi

Undset sin «hjarteteologi» var influert av Augustin, argumenterer Oftestad, og får fram eit finmaska nett av samanhengar i Undsets leiting etter Gud. Og deretter, korleis utmeislinga av ei kristen livsforståing vart til noko altomfattande for Undset.

At boka nettopp siktar seg inn på å forstå denne avgjerande overgangen i Undsets liv, gjev rom for fordjuping og ettertanke.

Eit punkt som er viktig å merka seg, er at omvendingshistoria til Sigrid Undset ikkje er soga om ein lutheranar som byter ut ein kristendom for ein annan.

Hennar omvending skildrar ein overgang frå å vera skeptisk agnostikar til å oppdaga ei total kristen livsforståing.

All in

Historia hennar er dermed interessant langt utanfor det «spesifikt katolske». Visst var Undset tidvis brutal mot kristendom utanfor Den katolske kyrkja. Ho omtalar slik tru til dømes som «en mislykket, sprukken omelett». Ein annan stad seier ho at det er «noget kastrert ved den».

Men hennar oppgjer med samtidas tungt darwinistiske materialisme inneber ei total forandring i verdsbilete og menneskesyn. Det er interessant å følgja Oftestads grundige arbeid i å visa korleis det nye livssynet nærast tvinger seg fram i forfattarens liv, og korleis dette deretter vart fullstendig formativt for forfattarskapen og livet hennar.

Om «all in» var eit omgrep i 1924, hadde Sigrid Undset utvilsamt vore kandidat for nemninga.

Men ho ville ha funne eit slikt uttrykk uuthaldeleg moderne.