Homoaktivist i Oslo katolske bispedømme

Ansettelsen av Petter T. Stocke-Nicolaisen som redaksjonssjef i Oslo katolske bispedømme (OKB) har vakt reaksjoner blant lekfolk og geistlige i Kirken. Det skyldes at vedkommende ikke er medlem av Kirken, er frimurer og har bakgrunn i homobevegelsen ( Skeive dager, Pride og bladet Gaysir).

Nå har det vært sådd tvil om engasjementet i homobevegelsen. Men Stocke-Nicolaisen var i styret for Oslo Pride 2007-2008. Han har dessuten, så sent som i en selvpresentasjon fra 2013 med tanke på et politisk verv, opplyst at han har vært med i styret for Skeive dager.

Ansettelsen samsvarer derfor ikke med de negative uttalelser som pave Frans nylig har kommet med, både om frimureri og homoaktivisme.

I Vårt Land 12.04 redegjør leder for kommunikasjonsavdelingen i bispedømmet, Hans Rossiné, for denne ansettelsen. Han slår fast at Den katolske kirke «ansetter ikke folk primært på bakgrunn av deres tro og engasjement, men på grunn av deres faglige kompetanse og kvalifikasjoner (...).»

Dette er svært overraskende når det dreier seg om en stilling som har med Kirkens kommunikasjon innad og utad å gjøre. En slik stilling profilerer Kirken i det offentlige. Derfor må den være besatt med katolikker som har kunnskap om katolsk kirkeliv, og som identifiserer seg med Kirkens tro og lære. Det går om Kirkens ansikt utad, og hva den ønsker å formidle til offentligheten.

Ifølge utlysningsteksten skal redaksjonssjefen «lede og koordinere arbeidet med produksjon av redaksjonelt innhold på papir og digitalt (...).» «Papir» må fremfor alt innbefatte Kirkens nyhets- og medlemsblad St. Olav, som alltid har hatt til oppgave å være en katolsk stemme i det norske samfunn.

Det er lovlig hjemmel for å legge vekt på religion, livsstil og så videre om det er begrunnet i stillingens karakter. Forutsetningen for at slikt kan trekkes inn i ansettelsesprosessen, er at det er anført i utlysningen (Se Lov Om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (Diskrimineringsloven) § 17).

Det er mildt sagt overraskende uprofesjonelt at OKB ikke benytter seg av den rett loven gir til å stille krav om medlemskap og om at søkere deler kirkens tro og bekjennelse. Det gjør man i Den norske kirkes stillingsutlysninger.

I utlysningen fra OKB heter det bare at søkere til stillingen som redaksjonssjef/nyhetsleder bør ha «sympati og forståelse for Den katolske kirkes oppdrag i Norge». I intervjuet i VL 12.04 fremholder Rossiné at «alle som skal jobbe i kommunikasjonsavdelingen må være lojale overfor Den katolske kirkes oppdrag, verdier og læresetninger».

«Sympati» og «forståelse» er med respekt å melde noe helt annet enn «lojalitet». Og et «oppdrag» er noe annet enn «verdier og læresetninger». Rossiné gir her en uriktig opplysning. Det som gjelder rettslig for den ansatte og for arbeidsgiver, er teksten i utlysningen og ikke hva Rossiné gjør gjeldende i Vårt Land.

Rossiné påpeker at man ikke har lov til å spørre søkere om seksuell legning. Men det var ikke saken i min reaksjon. Her dreier det seg om en offentlig kjent aktivitet innen homobevegelsen, og hva det måtte ha å si for arbeidet med å formidle katolsk tro og lære. Homobevegelsen har stått for det stikk motsatte av Kirkens morallære.

Ansettelsen er godkjent av Rossinés overordnede Lisa Wade, og disse har «videreformidlet opplysningene til biskopen». Biskopen har altså ikke hatt noen innflytelse på ansettelsen (?!). Det er uhørt at bispedømmets øverste ansvarlige leder ikke har avgjørende myndighet i en så sentral ansettelse.

Har biskopen selv innført en ansettelsesordning som ikke involverer hans egen myndighet? Men likevel har han, som øverste leder, ansvaret for ansettelsen, og også for å ha innført en struktur som fjerner ham fra å ta kirkelig ansvar.

Det forundrer at søkere med religionsfaglig og journalistisk kompetanse, som tilhører Kirken og har vært engasjert i kirkelig arbeid og som er trenet i å profilere og kommunisere katolsk tro og lære i offentligheten, ikke en gang er kommet i betraktning for stillingen. Det fantes søkere med mer enn «sympati og forståelse» for Den katolske kirkes «oppdrag i Norge». Var kirkemedlemskap et handikap?

Så vel religiøse samfunn som politiske partier og livssynsorganisasjoner anser en kommunikasjonsstilling på et slikt nivå som avgjørende for hvordan organisasjonen blir ideologisk profilert, og bruker lovens adgang til å vurdere søkere ut fra ideologiske kriterier – også tro og livssyn. En aktuell utlysning i Den norske kirke, om her er høyst profesjonell, er et godt eksempel på dette.

I Skien (Gulset og Skotfoss sokn) er det utlyst en stilling som «kommunikasjonsmedarbeider». Ytre sett har den likhetstrekk med redaksjonssjefsstillingen i OKB. Men i utlysningsteksten heter det: «Søker må være medlem av Den norske kirke og dele dens tro og bekjennelse».

Videre er erfaring fra arbeid i kirken også et av kvalifikasjonskravene. For Den norske kirke er dette selvsagt på soknenivå. I Den katolske kirke gjelder det ikke en gang på bispedømmenivå. I ansettelsessaken viser både tenkning og praksis at OKB ikke opptrer kirkelig profesjonelt.

Bruk av «hodejegere» bøter ikke på det. En kirke er ikke et konsern. Derfor må kompetansekravene være flere og annerledes enn i alminnelige mediebedrifter.

Følgen av den ansettelsespraksis vi nå har sett i OKB, er at skillet mellom Kirke og det moderne sekulariserte samfunn blir brutt ned, og Kirkens institusjonelle og åndelige integritet vil gå tapt.