«Hopp og dans av fryd»

Jeg har hatt et par dager med barnebarna på Tusenfryd, og fikk en assosiasjon til dette bibelsitatet, som nå er aktuelt av to gode grunner.

For det første var jeg nylig innom Oase og hørte Oase-leder Eivind Arnevågs oppfordring om å ta et jubelår hvor vi lar alle teologiske forskjeller ligge og heller setter «Alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3).

Her bruker Paulus ordet «alt», hvilket burde bety at 100 prosent av vår innsats skal legges på å bevare enheten mellom oss som kristne. 100 prosent er ganske mye! Da blir det ikke mye tid igjen til å diskutere uenigheter og ledelsesproblemer, og som Arnevåg nevnte, ville gjennomføringen av en slik fokusering på enhet kunne ha den bivirkning («satt på spissen», og med et smil) at både Dagen og Vårt Land ville gått konkurs.

En annen og mye mer positiv virkning ville vært det som Jesus konkluderte med i sin yppersteprestlige bønn: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).

Dette med enhet var jo så viktig for Jesus at han brukte sin siste bønn til sin Far om dette, før han ble tatt til fange og korsfestet.

Så, tenk da, om kristne ledere på hvert et sted i landet jevnlig kom sammen, kun for å lovprise Gud, fryde seg over hans godhet, og for å be om velsignelse for hverandre og for lokalt næringsliv og kommuneledelse (slik som det f.eks. gjøres i Oases bønnehus). Hva ville ikke da kunne skje?

Peter sier i 1 Pet 3,8–9: «Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.»

Størst av alt er…

For det andre har jeg i det siste observert at det er mange saker om at det problematisk å stå fram som en kristen, også i Norge, og særlig hvis man har en klassisk bibeltro. Dette er gjenstand for mye diskusjon, klaging og syting i mediene.

Her tror jeg vi har misforstått radikalt, og glemt helt Jesu ord om dette: «Lykkelige er dere når folk hater dere. Lykkelige er dere når de stenger dere ute og håner dere. Lykkelige er dere når de skyr navnet deres som noe ondt. Lykkelige er dere når de gjør alt dette på grunn av Menneskesønnen. Vær glade den dagen! Hopp og dans av fryd!» (Luk 6,22–23).