Debatt
Høring om ny abortlov: Respekt for det ufødte liv
En rettsstat burde ha beskyttelse for alle menneskeliv fra første stund.
Abortutvalgets utredning, NOU 2023:29 er nå på høring med frist 22.03.2024. Jeg vil her peke på noen punkter det kan være interessant å være oppmerksom på.
Utredningen gir i kapittel 5 innholdsrike etiske perspektiver på abort. Den peker blant annet på tre teorier om fosterets moralske status: «umiddelbart verd, forsinket verd og gradualisme» (s. 41). Dette er et godt grunnlag å vurdere ut fra. Men det står videre at ikke alle er enig i en slik måte å betrakte fosteret på.
Annonse
Om man velger å se fosteret som en person med rett til liv, blir det vanskelig for kvinnen å tenke at det bare er sin egen kropp hun skal bestemme over. Det ville medføre at kvinnen ved å bestemme over sin kropp også bestemmer at en annen person må miste livet.
Videre står det:
«Et mye brukt argument for hvorfor kvinnens råderett over egen kropp og eget liv egentlig er det avgjørende spørsmålet, er argumentet om at ingen kan kreve å benytte en annens kropp for egen overlevelse uten et slags samtykke fra hovedpersonen. Dette argumentet ble utviklet i en berømt artikkel om abort av den amerikanske filosofen Judith Jarvis Thomson i 1971 (Thomson, 1971)» (s. 42).
Thomson er kjent for å lage tankeeksperiment for å belyse moralfilosofiske problemstillinger. Men jeg synes dette bildet var høyst merkelig. Hvordan skal et foster kunne spørre om å få bo i livmoren – det har jo ikke valgt å komme dit. Det er moren som har valgt å åpne for muligheten til at det kunne bli en befruktning. Måtte det ikke ha vært et samtykke og en selvbestemmelse da det skjedde? (Jeg tenker her ikke på voldtekt.)
Alle vi som leser og skriver nå, har bodd i vår mors livmor. Vi ble dannet der inne ved hjelp av vår far. Slik er naturen! Jeg tror ikke vi krevde å få benytte mors kropp for å overleve, men vi var heldige som kom til en som lot oss få vokse. Så Thomsons etterlysning av samtykke foreligger allerede i utgangspunktet, kan vi si.
Det er ikke slik at kvinner ved en kollektiv opparbeidelse av innsatsvilje aller nådigst har bestemt seg for å forsyne verden med nye mennesker.
Et overraskende faktum kommer også fram i utredningen: «Et nytt trekk er at det tidligere var sterkest støtte for selvbestemt abort blant menn, mens det nå er litt flere kvinner enn menn som støtter selvbestemt abort» (s. 49).
Kanskje en mann kunne ha tenkt at menn må få slippe å ta ansvar i slike tilfeller: «Jeg har visst avlet et barn i deg, men det er du som må ta hele støyten med å ta vare på det eller få det fjernet …» Nei, det tror jeg ikke. Menn er heller fornærmet for at de ikke får lov til å være med på avgjørelsen om å få sitt barn båret fram.
Saken er snarere den at alle mennesker er forskjellige og har forskjellig holdning til menneskeverd. Noen mener at alle små foster har livets rett og noen mener kvinnen selv må bestemme om fosteret skal få utvikle seg og bli født. Om det er flest kvinner eller menn som mener det ene eller det andre, varierer nok med individuelle oppfatninger til enhver tid.
Annonse
Det er også underlig, det tredje punktet fra utredningen jeg vil nevne. I kapittel 5.4 Råderett over egen kropp, selvbestemmelse og likestilling, står det: « … Kvinner bærer fram neste generasjons borgere, og takken for dette viktige arbeidet bør ikke være at andre bestemmer over deres kropp og liv» (s. 42).
Hva bør takken for dette viktige arbeidet være, da? Bør det være at de av og til fritt skal få lov til å hindre nye borgere i å bli født? Jeg synes utsagnet vitner om liten forståelse av naturens gang. Det er ikke slik at kvinner ved en kollektiv opparbeidelse av innsatsvilje aller nådigst har bestemt seg for å forsyne verden med nye mennesker. Det er slik at det hører med til kvinnens naturlige vesen å være den som bærer fram barn.
En rettsstat burde ha beskyttelse for alle menneskeliv fra første stund, men i Norge har man overlatt den beskyttelsen til den enkelte kvinne fram til uke 12. Flertallet tenker at hun er den som er best skikket til å vurdere situasjonen og ta valget. Nå vurderer man å la kvinnen fortsatt velge selv i noen uker til. Man vil frata fosteret den lille beskyttelsen som en nemnd kan være i disse ukene.
Kapittel 39 handler om dissens. Det er to medlemmer i utvalget som ikke støtter flertallets forslag. Deres standpunkt blir grundig beskrevet og forklart. Jeg vil uttrykke min støtte til disse to og oppfordre alle til å lese utredningen og si sin mening.
