Høyt spill i Egypt
Mursi-tilhengernes taktikk er historisk velkjent: Man utpeker en minoritet som syndebukk.
Det egyptiske demokratiet ligger med brukket rygg, og forholdet mellom de religiøse gruppene har fått enda dypere sår. Dette er resultatet av det blodigste døgnet i Egypts nyere historie.
Onsdagens drama i Egypt ryster en hel verden. Minst 525 mennesker er blitt drept etter at politiet oppløste Mursi-tilhengernes to store demonstrasjonsleirer i Kairo.
Hevnaksjonene har rammet både offentlige institusjoner og privat eiendom. Rasende demonstranter har også gått løs på de kristne i et omfang som mangler sidestykke. Nær 40 kirker er angrepet, mange av dem er satt fyr på. Flere kristne skoler og hundrevis av hjem og butikker er ødelagt, deriblant Bibelselskapets bokbutikker i Assiut, Minya og Kairo.
«Ta til gatene og stopp de kristne som vil oppløse våre leirer», lød oppfordringen i flere moskeer i Kairo onsdag morgen. De kristne blir gjort til syndebukker for Mursis fall og får skylden for at protestleirene ble oppløst.
Beskyldningene er ikke tatt helt ut av løse luften. Mange kristne var med i grasrotbevegelsen Tamarod, som krevde at Mursi måtte gå. Kopternes nye pave, Tawadros II, poserte sammen med flere andre religiøse ledere da det nye veikartet ble tegnet opp etter de militæres maktovertakelse. I ettertid er bildet av generalene og paven blitt en belastning.
Det er likevel høyst forståelig at paven støttet en regimeendring. Under Mursis ledelse fikk Egypt en sharia-basert grunnlov som gjorde religiøse minoriteter til annenrangs borgere. Og mens Mursi satt med makten opplevde man en sterk økning i voldsepisoder og hatefulle ytringer mot kristne.
Å kreve at Mursi løste Egypts økonomiske problemer og bygget et stabilt demokrati i løpet av et år, var selvsagt for mye forlangt. Men at han i løpet av dette året skulle gå så langt i å bygge et religiøst styre og splitte befolkningen, tjente ham liten til ære.
Lederen i det egyptiske bibelselskapet og lederen for organisasjonen Voice of the Copts er blant dem som støtter politiets aksjon for å løse opp de to store protestleirene i Kairo.
Ifølge interim-statsminister Hazem el-Beblawi hadde demonstrantene fått en rekke advarsler på forhånd. Men mye tyder på at politiet har gått frem med overdreven brutalitet som svekker tilliten til overgangsregimet og gjør Egypts videre vei mot demokrati enda mer kronglete - hvis de militære i det hele tatt ønsker demokrati.
På den andre siden kan vi ikke se bort fra at Mursi-tilhengerne ønsket å fremprovosere en konflikt for å skape nok en mobiliserbar martyrhistorie.
Man kan ha sympati med Tyrkias statsminister Erdogan når han ber verden reagere og sier at «de som ser på denne massakren i stillhet, er like skyldige som dem som utfører den».
Men dette må også gjelde egyptiske muslimske ledere: Det hviler et stort ansvar på dem om å mane til besinnelse og stoppe volden mot uskyldige sivile.
Taktikken som Mursi-tilhengerne nå velger, er historisk velkjent: Man utpeker en minoritet som syndebukk. Ved å skaffe seg en ytre fiende på denne måten, kan man bygge indre samhold og mobilisere et voldsomt raseri. Det er også historisk velkjent at dette er en livsfarlig strategi.