Hudløs ærlighet og sårbarhet

Jeg snakker selvsagt om hollenderen Henri Nouwen, som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel. Det er nå 25 år siden. Jeg husker den vemodige dagen som om det var i dag det skjedde.

Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Fars kjærlighet som Nouwen, at han ser på oss «som Den elskede, i hvem jeg har min glede.» Få, om noen, har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den.

Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen.

I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut.

De som har lest hans bøker, især de han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten Michael Ford nå er åpen med i sin biografi: 'Wounded healer'.

Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus.

Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker.

Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk.

Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristien.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil.

Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: 'Life of The Beloved', mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

«Selvforakten,» skriver Henri Nouwen i denne boken, «er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den dypeste sannheten om tilværelsen.»

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: Ved hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til hans død.

I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi – og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss i livet.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv, var: «Den bortkomne sønnen vender hjem», om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag.

Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akademiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada.

Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde.

Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikappet ung mann ved navn Adam, som han ga mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: 'Adam, God's beloved'. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk.

Her finnes det åndelig mat for noen og hver, og jeg skulle ønske at mange av kronikkens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Framfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: «A wounded healer» (En såret helbreder).

Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.