«Humanismen er en kristen vranglære»

Ved inngangen til sommeren har teolog og filosof Espen Ottosen rullet i gang en debatt som er er evig aktuell, men som det likevel kan være spesielt gode grunner til å føre nå. «Uten Gud er alt tillatt» er tittelen på Ottosens nye bok. Der går han gjennom hvordan mennesker kan begrunne etiske standpunkter.

Bokidéen så dagens lys etter et innlegg Ottosen skrev i Aftenposten i 2017. Det hadde tittelen «Kan man være god uten Gud?». Det sentrale poenget til informasjonslederen i Misjonssambandet var ikke at ateister nødvendigvis har dårligere moralsk standard enn andre. Tvert imot kan mange av dem leve etisk høyverdig.

Spørsmålet er hvilket fundament ateismen gir for å fastsette forpliktende etiske standpunkter. Hvis hele vår eksistens er en tilfeldighet, og livet utelukkende er drevet fram av en prosess der den sterkeste vinner, hvorfor skal vi da ta hensyn til de svake?

Ottosen har gått grundig til verks. Det er såpass mange tenkere, faguttrykk og avanserte resonnementer i boken at den neppe blir folkelesining. Men selv om de fleste ikke gir seg i kast med slike bøker, reiser den spørsmål som angår alle. Hvordan vi skal leve, og hvorfor, er spørsmål som enhver må ta stilling til.

I vår kulturkrets er det vanlig å tenke på menneskerettigheter og vern om svake gruppe som selvsagte idealer. Men dette er på ingen måte tilfelle. En av forfatterne Ottosen viser til, er den britiske historikeren Tom Holland. Han er kjent for boken «Dominion. How the Christian Revolution Remade the World».

Holland har særlig spesialisert seg på antikken, men har også skrevet om islams historie. Han har ikke selv en avklart kristen bekjennelse, men er likevel overbevist om at de fleste vestlige mennesker er mye mer preget av kristendommen enn de selv forstår.

Tanken på at det fremste idealet skulle være en mann som lar seg spikre til et kors, mener Holland ville være utenkelig i de fleste andre kulturer. Det er for så vidt gammelt nytt å avvise tanken om Gud selv skulle ofre seg for menneskenes skyld. Som Paulus skriver i Første korinterbrev, så jøder dette som et anstøt og grekere som en dårskap.

Likevel har dette blitt et grunnmotiv i vestlig kultur. Den sterke skal ikke bare ture fram, men blir forventet å vise hensyn. Idealet er ikke hevn og ødeleggelse, men tilgivelse og gjenopprettelse.

I et interessant foredrag som Holland holdt for den kristne tankesmien Theos i London i fjor, kalte han humanisme for «en kristen vranglære». Fortellingen i vår del av verden er gjerne blitt at opplysningstiden på 1700-tallet ble starten på humaniseringen. Da begynte Vesten å kvitte seg med fordommer, undertrykkelse og overtro. Fornuften seiret, og mennesket med den.

Men er det så fornuftig at de svake skal tjene de sterke? Den innflytelsesrike tyske filosofen Friedrich Nietzsche var opprørt over det han så som kristen slavemoral. Han ville slippe løs overmennesket som brukte sin kraft til å tvinge sin vilje gjennom.

Nå lever vi i en virkelighet der stadig færre mennesker som oppgir å ha en gudstro. I fjor var det for første gang over halvparten som svarte nei på om de tror på Gud, i Norsk monitor som blir gjennomført av Ipsos.

Samtidig lever vi i en virkelighet der stadig nye etiske spørsmål blir mer påtrengende, ikke minst som gjelder liv og død. Åpningen for diskusjon om dødshjelp også i Danmark er bare ett eksempel.

Mange ateister vil hardnakket hevde at de ikke trenger Gud for å ta hensyn til individets frihet og ukrenkelighet. Men det er grunn til å spørre om det vil være så opplagt i lengden. Med troen på mennesket som skapt i Guds bilde, og dermed med en ukrenkelig verdi, har kristne et fundament som andre mangler.