Hun levde for å realisere kallet, ikke for å realisere seg selv

Det er bare en knapp måned siden dronning Elizabeth, som Den anglikanske kirkens overhode, hilste kirkens ledere som var samlet til Lambeth-konferansen.

«Gjennom hele livet mitt har Kristi budskap og lære vært min rettesnor, og der finner jeg håp.» Hun skrev også om perioden etter pandemien og sa at konferansen fant sted i en tid «med stort behov for Guds kjærlighet - både i ord og gjerning».

Dronning Elizabeth var en frimodig kristen. Når vi snakker om dødsfallet hennes som slutten på en æra, er det også en side ved saken at yngre statsledere og -overhoder vil ha vanskeligere for å snakke så åpent om kristen tro som hun gjorde.

Men dronningens styrke lå ikke i å være høyrøstet. Hennes styrke lå på et langt dypere plan. Med kristelige termer kan man si at hun var sterk ved å være svak.

Ikke fordi hun manglet styrke, men fordi hun var sterk nok til å holde igjen. Til å ikke snakke, selv om det kunne være fristende. Til å ha et større mål for øye, også når hun følte seg urettferdig behandlet.

Dronningen var målbevisst, og forble tro mot sine idealer til dette livets slutt. Det gikk bare to dager fra dronning Elizabeth tok statsminister Liz Truss i ed på slottet Balmoral i Skottland til hun døde. Truss var dronningens 15. statsminister. Det er nesten ufattelig å tenke på alt som har skjedd i løpet av de 70 årene hun har sittet på den britiske tronen.

Liz Truss hadde bare fått oppholde seg noen timer på statsministerens kontor i Downing Street nummer 10 før hun fikk den krevende oppgaven med å tale til det britiske folk om den folkekjære dronningens død.

Kanskje fikk hun en fornemmelse av at dronningens helse var skrantende da de møttes, kanskje ikke. Uansett må denne talen fremstå som en nokså overveldende oppgave for en fersk statsminister.

Men akkurat den følelsen kunne nok dronningen ha kjent seg igjen i. Også hun fikk en overveldende oppgave, og hun var langt yngre enn Liz Truss er da hun plutselig ble dronning.

Det er svært fascinerende å se hvor sterkt Claire Foy uttrykker den unge dronningens ærefrykt overfor oppgaven i Netflix-serien The Crown. Den unge kvinnen bærer den tunge plikten med en styrke som er få mennesker forunt.

Men Elizabeth hadde gjort sine intensjoner kjent flere år i forveien. 21. april 1947, da hun fylte 21 år og ble myndig, men før hun ble dronning, holdt hun en tale til Det britiske samveldet under en reise til Sør-Afrika.

«Jeg erklærer foran dere alle at hele livet mitt, enten det blir langt eller kort, skal være hengitt til tjeneste for dere.» Det er nesten som man hører Mesterens ord i bakgrunnen: «Den største blant dere skal være tjeneren deres.»

Torsdag kveld sa statsminister Liz Truss at «Dronning Elizbeth II var klippen som det moderne Storbritannia ble bygget på.» Truss sa også at dronningen gjennom tykt og tynt hadde gitt britene «den stabiliteten og styrken som vi trengte.»

Det er tankevekkende at dronningens suksess, hvis vi kan kalle det det, lå i å se på seg selv om en forvalter. Hun var ikke en som skulle trekke oppmerksomhet til seg selv, selv om det var unngåelig. Hun var først og fremst en som skulle ta vare på det hun hadde fått overgitt – på vegne av fellesskapet.

På sett og vis var hun ukontroversiell. Hun må ha vært svært disiplinert, og unngikk å flagge sine private meninger. Livet hennes handlet ikke om å realisere seg selv, men om å realisere det hun snakket om i 1947.

Hun levde til tjeneste for andre, for folket sitt. Hun lot være å si det hun selv tenkte og følte. En større kontrast til vår egen tid er det vanskelig å tenke seg.

Gjennom The Crown får vi også en del inntrykk av hvordan plikttroskapen kunne gå utover familielivet. Det er en tankevekkende side ved dronningens liv. Og det er ingen grunn til å late som noe annet enn at også den britiske kongefamilien består av feilbarlige mennesker.

Men ved dronning Elizabeths død er det likevel verdt å tenke over hvordan hun selv forstod det uvanlige livet hun ble gitt å leve. En naturlig tolkningsnøkkel er da det hun selv sa i julehilsenen sin i 2014:

«For meg er livet til Jesus Kristus, fredsfyrsten som vi feirer fødselen til til i dag, en inspirasjon og et anker i livet. Som en rollemodell for forsoning og tilgivelse rakte han hendene sine ut i kjærlighet, aksept og legedom. Kristi eksempel har lært meg å prøve å respektere og verdsette alle mennesker av alle trosretninger og uten tro.»