Hun lot seg ikke rikke

Rikke Flovikholm (1898–1999) stod på jødenes side under den andre verdenskrigen. Hun ble kort omtalt i meldingen av Sverre Kragsets bok «Krig og hverdag» (2020).

Artikkelforfatteren møtte henne sommeren 1996. Da var det krigsårene vi samtalte mest om, og det er hennes innsats for å hjelpe jødene vi vil fortelle mest om i denne artikkelen. Det er oppmuntrende å bli minnet om at det både den gangen, og nå, var og er noen som står opp mot antisemittismen og er solidariske med jødene. Det skal være trygt å være jøde, overalt, også hos oss!

Men først litt om hvem Rikke var. Hun fikk oppleve så godt som hele 1900-tallet. Hun var en særmerkt personlighet, med mange interesser, kulturelt svært mangfoldig, med et meget bredt engasjement; hun var poståpner og pensjonatinnehaver, og hun innehar verdensrekord som organist. Slår man opp i Guinnes’ rekordbok, vil man se at hun var organist sammenhengende fra hun var 12 år til hun gikk av 85 år gammel.

Hun bar navnet Marie Fredrikke Dahl Bø fra barnsbein av, men ble adoptert allerede som toåring, og fikk etternavnet Flovikholm – og fornavnene ble til Rikke; noe hun alltid siden het. Rikke var yngst i en søskenflokk på sju.

Foreldrene hennes var venner med det barnløse ekteparet Synnøve og Nils Flovikholm, som ikke kunne få egne barn, men som inderlig ønsket seg ett eller flere. Dermed tenkte Rikkes foreldre at vi kan «dele litt på rikdommen», vi som har fått så mye (les: så mange) med noen som ikke har fått noen! Og slik ble det. Rikke fikk det godt i det nye hjemmet!

Hun vokste opp i et kultursenter av et hjem, med aktive og utadrettede foreldre. Ikke minst moren lærte henne om musikkens gleder. Prestefruen i bygda var pianolærer for Rikke, og allerede som 12-åring ledet hun menigheten i Veøy gjennom liturgi og salmesang. På orgelkrakken ble hun sittende, i 73 år.

Den søndagen hun ble konfirmert, var det organistvikar. Ellers var Rikke på plass, år ut og år inn. Ingen, verken i vårt land, eller i den ganske verden, har vært organist så lenge! Da hun så skulle feire 100-års dagen sin, var det hun selv som akkompagnerte allsangen!

I en årrekke arbeidet hun også som poståpner. Om kveldene leste hun bøker, hvis hun ikke satt ved klaveret. Både mens hun hadde foreldrene i live, og da hun ble alene, som voksen, var hjemmet i Nesjestranda åpent.

Hun leste dikt og noveller, eller fortalte om livet i gamle dager, spilte klaver – og serverte de nydeligste matretter. Mange strømmet til for å oppleve og lære. Ofte var hun også i foreninger og forsamlinger i Romsdal. Barneforening drev hun også, i mange år. Hun var selvlært, bortsett fra prestefruens pianotimer, og hun nådde langt.

Kongens Fortjenestemedalje og Møre og Romsdals fylkeskulturpris er to sentrale eksempler på at mange satte stor pris på henne, og den mangfoldige, kulturelle virksomheten hun stod for. Den siste tiden fikk hun bo ved et sykehjem i Molde. Litt i utkanten av Nesjestranda, under adresse 6456 Skåla, finnes det en egen vei som bærer hennes navn: Rikke Flovikholms veg.

Huset som faren i sin tid bygde, var så rommelig at det var plass til både postkontor og bank, foruten en pensjonatavdeling. Rikke drev Hotel Solstad, ofte bare kalt pensjonatet, i mange år, ved siden av alle andre gjøremål.

Da gulltransporten passerte over Nesjestranda til Molde, sørget hun for at de soldatene som besørget denne, fikk losji i pensjonatet. Hun tok inn flere jødiske flyktninger, og skjulte dem både høyt og lavt. Denne virksomheten var svært risikofylt. Noen ganger var det også nære på at det gikk galt.

Rikke har fortalt at hun slett ikke likte å ha tyske soldater og offiserer boende hos seg. Men å nekte dem losji var et verre alternativ. Hun kunne se at noen av dem, særlig de helt unge, egentlig var gode gutter som ikke var komfortable med det oppdraget de hadde blitt sendt ut for. Men hun ble skremt og ille til mote av å studere uniformene og våpnene deres, med både dødningehoder og andre lite tiltalende symboler.

Det var endatil dager og perioder da hun samtidig hadde innlosjert tyske soldater i første etasje, og jødiske flyktninger i tredje. Selv hadde hun sin egen leilighet i midten. Det ble bygget et nød-rom i tredje, som flyktningene kunne gjemme seg i, og der også eiendeler som kunne identifisere dem, ble skjult.

I tillegg var det bygget en utgang fra tredje etasje, og rett ut i det skrånende terrenget bak pensjonatet. De hadde en avtale om at hvis de hørte hun snakket i normalt stemmeleie med tyskerne, var det ingen fare. Men hevet hun stemmen, måtte de bare stikke fortest råd!

«Mennesjestranda» er det vakre navnet Leo Eitinger (1912–1996) i sin tid satte på bygda Nesjestranda i Romsdal. Måten han og andre jødiske flyktninger ble tatt imot på dette stedet da de var på flukt fra nazistene i krigsårene, glemte han aldri, verken han eller de andre som oppholdt seg der i kortere eller lenger tid. Både Malo-familien, Aksel Kragset og mange flere, foruten Rikke, stilte opp da det gjaldt som mest.

Da tyskerne overfalt Norge 9. april 1940, var det en gruppe tsjekkiske jødiske flyktninger som oppholdt seg i Oslo. Disse ble evakuert til Marie Lous Mohrs hytte ved Lesjaskogsvatnet.

Men ganske snart etter deres ankomst ble engelske jagerfly stasjonert på det islagte vannet. Tyskerne fikk kjennskap til dette, og sendte sine fly for å bombe og ødelegge de engelske flyene. Flyktningene i hytten kunne ikke bli værende. Risikoen var for stor.

Ferden gikk mot vest til Åndalsnes. Først var de innom en gård, der de kunne se med egne øyne at engelskmennene trakk seg tilbake fra Lesja, mot Åndalsnes. Åndalsnes var da nesten utslettet etter bombing, og de engelske skipene var reist derfra. Flyktningene håpet å kunne reise fra landet med disse båtene.

På vegen vestover mot Molde, der de trodde båtene lå, havnet de på Åfarnes. Men her fikk de vite at skipene også hadde forlatt Molde, og de jødiske flyktningene måtte innkvarteres der de var. Så var det altså at innbyggerne på Nesjestranda åpnet ikke bare hjemmene sine, men også hjertene, og ga ly til en gruppe som trengte hjelp.

Fra starten av var det åtte flyktninger, som var innlosjert slik: På gården til Ole Malo bodde Hugo Eisler, født cirka 1890, hans kone Helene Eisler, Otto Eisler (bror av Hugo), født cirka 1895, og Robert Weinstein, født 1901. Hos Torvald Malo bodde Leo Eitinger, født 1912, Nora Lustig, født 1899, og Hans og Fritz Lustig, tvillingsønner til Nora Lustig, født 1922.

I en periode var det noen av disse som bodde på Kleive, og Fritz Lustig var en tid på handelsskole på Eide på Nordmøre. Noen bodde også en tid i pensjonatet som Rikke Flovikholm drev. Senere ble gruppen på åtte utvidet med to barn, Tibor (11 år) og Vera Taglicht (åtte år).

Tibor kom til Nesjestranda fra Trondheim, mens Vera kom fra Grorud barnehjem. Forretningsmannen Robert Weinstein var egentlig på forretningsreise i Norge da tyske tropper inntok hjembyen hans i Tsjekkoslovakia. Han kunne ikke reise hjem igjen, og ble værende i Norge.

En av de mange som stod helt og fullt på jødenes side på Nesjestranda, var soknepresten Aksel Kragset, eller pastor Rank, som Leo Eitinger kalte ham, sammen med familien. Det var hos Kragset-familien de to jødebarna fikk bo da de kom. Prestefamilien hadde flere barn selv, og kunne gjerne trenge plassen.

Men de to jødiske barna ble innlemmet både i huset, hjemmet og hjertene. For Leo Eitinger betydde det ekstra mye at sokneprest Kragset utviste stor romslighet når det gjaldt fritak fra skolens kristendomsundervisning for de to jødiske barna.

Familien Eisler opplevde det vanskelig å finne seg til rette på Nord-Vestlandet. De reiste tilbake til Østlandet i løpet av 1941. Otto fikk seg arbeid i hovedstaden. Han var arkitekt. Han ble tatt på grensen til Sverige høsten 1942, lå en tid på sykehus i Oslo, og ble så sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Men han overlevde, og kunne etter krigen vende tilbake til Brno i hjemlandet og gjenoppta sin gamle virksomhet der. Vennene på Nesjestranda hadde god kontakt med Ota som var hans tsjekkiske navn. Ota og kona hans besøkte Nesjestranda i 1965. Hjemme i Tsjekkoslovakia fikk de tre år senere besøk av Rikke Flovikholm, og Kåre og Anne Grethe Malo. Kåre Malo er sønn av Jenny og Torvald Malo som i en periode huset noen av flyktningene. Otto Eisler døde i 1968, rett etter besøket fra Norge.

De tsjekkiske flyktningene hadde et håp om å kunne bli på Nesjestranda til krigens mareritt var over. Slik gikk det ikke. Allerede i 1941 begynte nettet å snøre seg sammen om dem. De måtte i alle fall utvise stor forsiktighet, både de selv og de mange som huset dem og beskyttet dem. I september 1941 begynte massearrestasjonene og deportasjonene i hjemlandet Tsjekkoslovakia.

Smerten ved å få høre disse nyhetene var stor, samtidig som de selv var i sikkerhet – i alle fall inntil videre. På våren 1942 ble den såkalte jødeparagrafen gjeninnført av tyskerne i Norge; den som Henrik Wergeland i sin tid kjempet så drabelig for å få opphevet. Da de to Taglicht-barna kom til Nesjestranda, begynte situasjonen å bli enda farligere. Da Tibor kom, måtte han hentes i Molde. Slike hendelser var det ikke enkelt å holde helt skjult.

Den 15. mars 1942 ringte lensmannen i bygda og sa at han ville komme og snakke med de jødiske flyktningene om en viktig sak. De måtte bli med ham til Molde for å avgi forklaring, var meldingen de mottok.

De jødiske flyktningene var i villrede, og kontaktet Nansenhjelpen for å be om råd. Det endte med at de dro. Bygdefolket forstod at noe vondt var i gjære, de hadde møtt opp i stort antall ved kaien. Båten viste det seg, skulle føre dem til Ålesund – og deretter til Gestapo.

Vi kan ikke her følge hver enkelt av dem videre. Noen overlevde marerittet, andre endte sine liv i krematorieovnene i tyskernes leirer. For noen gikk reisen gjennom leiren Falstad, andre ble sendt til Troms på hardt arbeid.

Nora Lustig havnet i kvinnefengsel i Trondheim. Flere av dem satt en tid i kvinnefengselet på Bredtvedt. Noen av dem hadde sin siste reise med «Donau». Atter andre ble sendt til dødsleirene med «Gotenland» og kom til Auschwitz 3. mars 1943, der de endte sine dager.

Det er kanskje skjebnen til de to Taglicht-barna som griper sterkest. De kom altså litt senere til Nesjestranda enn de andre åtte jødiske flyktningene, men de ble kanskje ekstra sterkt knyttet til stedet. Også disse to ble hentet til Norge fra Tsjekkoslovakia av Nansenhjelpen. De var opprinnelig fra Bratislava.

Da Rikke og de andre norske vennene forstod at det var farlig å ha dem på Nesjestranda, ble de hentet med kurér fra Oslo, med tanke på å få dem i sikkerhet i Sverige. Selv ønsket de nok å bli værende på Nesjestranda. Det fortelles at de hadde fått nye ski fra familien Kragset, men skiene ble så godt som aldri tatt i bruk, før de måtte reise.

Da de skulle følges fra Oslo til svenskegrensen, måtte de gå i dekning og dernest gjøre retur. Det var ikke så sjelden det hendte i forbindelse med flyktningtransport over grensen. Barna ble plassert i dekning i Lillestrøm, men saken ble varslet av en angiver, og barna ble arrestert.

Etter kort tid ble de sendt til Auschwitz. Den 3. mars 1943 ble de tatt av dage. Henrettelsen av Tibor kunne kanskje ha blitt litt utsatt, om han hadde valgt å slå følge med mennene da menn og kvinner ble skilt fra hverandre. Men han valgte å ta lillesøsteren i hånden og gikk sammen med henne – inn i gasskamrene og inn i døden.

Rikke kunne fortelle litt fra avskjeden hjemme i Bratislava, da de to barna sammen med 37 andre jødiske barn, skulle reise til Norge sent på høsten 1939. Det siste moren sa til Tibor, da de stod på perrongen og barna skulle gå om bord på toget, var at han alltid måtte passe godt på lillesøster og ikke slippe taket i hendene hennes. Det lovet han, og det løftet holdt han!

På minnestøtten på Sølsnes kirkegård står dette å lese:

«Jødiske flyktningar fråTsjekkoslovakia, jaga frå heimane sine av nazistane, fann ein tilfluktsstad i bygda vår. Også her forfølgde nazistane dei. Dei vart tvangssende og drepne i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Må steinen for all tid minne oss om at alle menneske er brør.»

Hva skjedde på den glemte datoen?

Storslagent og grusomt om det norske Holocaust

– Det mørkeste kapitlet i Bergens historieJødene i Bergen