Hun som fikk det viktigste oppdraget av Gud

Første gang jeg kan huske å ha blitt klar over motivet for Maria budskapsdag, var da Børud-gjengen sang om Marias undring: «Hvordan kan dette skje? Det er en umulighet. Hvordan kan jeg føde verdens frelser?» spurte Linda Børud (nå Børud Lindéh) den gangen.

De enkle, men uutgrunnelige spørsmålene knytter mysteriet og hverdagen sammen. Det er det samme vi kan si om selve inkarnasjonen, det at Gud ble menneske. Eller om nattverden. Det er både fysisk, konkret og ufattelig på samme tid.

Ikke planlagt

I forbindelse med Maria budskapsdag er det særlig grunn til å tenke over hvilket forbilde Jesu mor kan være for oss i dag.

«Bærer jeg et nytt liv i mitt indre?» Prest Sjur Isaksen formulerer spørsmålet slik i en av bøkene sine med gjennomgang av kirkeårets tekster. Men det er vanligvis kvinner som stiller dette spørsmålet. Som Isaksen utdyper: «Noen med etterlengtet glede, noen med kalkulert tilfredshet, noen med stor overraskelse, noen med dyp angst og fortvilelse.»

Antakelig kjente Maria på flere av disse følelsene. Bortsett fra det med kalkulert tilfredshet. For dette svangerskapet hadde hun ikke planlagt.

Katolsk allergi

I etterkant av reformasjonen for 500 år siden kan vi se at bruddet med Den katolske kirke ble mer omfattende enn Martin Luther antakelig hadde sett for seg. Han var mer katolsk enn de fleste av dagens lutheranere.

Men det er vel litt sånn det ofte blir når man vil korrigere noe – man går fra den ene grøften og over i den andre. Derfor er det fortsatt sånn at selve ordet katolsk, som egentlig betyr allmenn eller universell, fremkaller nærmest allergiske reaksjoner hos en del kristne her i landet.

Denne betraktningen er aktuell i forkant av Maria budskapsdag fordi nettopp forståelsen av Maria, Jesu mor, er noe av det man i reformatorisk sammenheng ønsket å justere. Og det fantes det gode grunner for.

Fremdeles kan man få inntrykk av at jomfru Maria i en del katolske sammenhenger ser ut til å stå i veien for Jesus. Ikke først og fremst gjennom den offisielle læren, men gjennom hvordan åndeligheten blir praktisert.

Privatisering av troen

På den annen side har ikke skandinaviske protestanter særlig gode kort på hånden hvis man med sine egne liv vil demonstrere en bedre vei. Det er bare å se på hvor mange menigheter som tar påskefeiringen på behørig alvor. Individualiseringen og privatiseringen av den kristne tro er en betydelig utfordring.

Derfor er det bedre å ta inn over seg hva Maria budskapsdag forteller oss, enn å holde Maria på avstand i frykt for å bli assosiert med noe man ikke ønsker å stå for.

Tok imot kallet

Sjur Isaksen skriver med rette at «Ingen har noensinne fått et større og mer spesielt oppdrag enn Maria. Kallet til å skulle føde verdens frelser og bli Guds mor, er det ingen andre som har fått eller vil komme til å få.» Han skriver også at «Marias mot og lydighet er til inspirasjon for troende til alle tider.»

Her er vi ved selve nerven. Maria hadde ikke muligheter til fullt ut å forstå hva som var i ferd med å skje. Men hun tok imot kallet fra Gud.

Det fulgte ikke med barselpermisjon, fødselspermisjon, kontantstøtte, barnetrygd eller barnehageplass. Risikoen var høy, og den lille familien endte for en tid opp som flyktninger.

Men Maria hadde forstått at noe helt spesielt var i ferd med å skje. Det fornemmer vi også i Det nye testamentes videre omtale av livet hennes.

Det som skulle komme

I kirkeåret kommer Maria budskapsdag som et slags avbrudd i fastetiden. Mens vi ellers forbereder oss til påskens alvor og gleder, får vi på Maria budskapsdag løfte blikket og se frem mot det som skulle komme.

Slik blir dagen også en påminnelse om Jesu gjenkomst. På samme måte som fastetiden innebærer å gi avkall på noe for å vinne noe annet, må selve livet på jorden i et kristent perspektiv også forstås som en ventetid før løftet om evig liv for alvor blir realisert.

Tidligere biskop Olav Skjevesland skriver presist slik: «Protestanter har tradisjonelt tenkt for lite på Maria». Samtidig understreker han at «mariologi», altså læren om Maria, «bare er legitimt som et aspekt ved kristologien».

Forbundet med smerte

For en del år siden hørte jeg tidligere biskop Roald Flemestad i Den nordisk-katolske kirke beskrive denne kirkens egenart i forhold til den romersk-katolske. Han sa noe slikt som at «vi er katolikker, bortsett fra på de områdene hvor Luther brøt med paven i Rom». I en slik mening kunne ganske mange protestanter også si om seg selv at de er katolikker.

Men uavhengig av selve merkelappen er det grunn til å dvele ved jomfru Maria. På Den norske kirkes nettsider står det slik om denne dagen: «Som Gudeføderske, slik det heter i kirkens bekjennelse, er Maria kirkens mor, håpets og smertens mor. Hun er et forbilde for alle de troende.»

Dette er også til inspirasjon for dem som blir forfulgt for sin tro. Det å følge Guds bud, eller å følge Jesus, har alltid vært forbundet med smerte. Det er en materialistisk vrangforestilling at livet som kristen skulle være preget av letthet.

Men midt i smerten lyder også påminnelsen fra Elisabet, slik vi finner den i søndagens prekentekst fra Lukasevangeliet: «...salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»