Hundre år med sterkere stat
Som Thomas Jefferson skal ha sagt: «Evig årvåkenhet er frihetens pris». Det trenger vi velfødde sosialdemokrater å tenke over.
Denne høsten er det blitt markert at det er hundre år siden første verdenskrig ble avsluttet. I Norge har vi lett for å undervurdere betydningen av denne konflikten. Norge erklærte seg nøytralt, men er blitt kalt «den nøytrale allierte».
Vi var så avhengige av Storbritannia at vi i praksis ble presset til å ha mer økonomisk samkvem med dem enn med Tyskland. Disse to landene var på mange måter hovedmotstanderne i første verdenskrig, slik de også skulle bli i andre verdenskrig.
Annonse
Første verdenskrig var en blodig og brutal europeisk borgerkrig. Den ble et dypt traume. På mange måter kan den betraktes som en grunnkatastrofe som la føringer for hele utviklingen på 1900-tallet. Winston Churchill var blant dem som så første og andre verdenskrig som en sammenhengende krig.
Andre vil trekke linjene helt fram til kommunismens endelige sammenbrudd med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991. Men første verdenskrig fikk også følger på områder som vi ikke nødvendigvis forbinder med en militær konflikt.
Et av dem er at staten fikk en langt mer aktiv og inngripende rolle i innbyggernes liv. En britisk historiker har fremholdt at en engelskmann som skikket seg vel, før første verdenskrig knapt kom i personlig berøring med andre statsansatte enn postmannen og den lokale politimannen.
Etter 1918 ble dette annerledes. Første verdenskrig blir ofte kalt en av de første totale kriger. Dette innebærer at hele samfunnet i de krigførende land ble mobilisert for å sikre seieren. Liberale idealer fra tiden før 1914 måtte settes til side. Utviklingsoptimismen som hadde preget Europa før krigen, fikk seg en kraftig knekk.
Flere ble styrket i troen på at samfunnets problemer kunne løses med en sterk leder og en sterk stat. På den ene siden ga det grobunn for ekstreme ideologier som oppsto i kjølvannet av andre verdenskrig: Sovjetkommunismen, fascismen og nazismen.
Men denne endringen la også grunnlaget for utviklingen av sosialdemokratiet, som for alvor fikk samfunnsmessig betydning i Norge med kriseforliket i 1935. Etter 1945 hadde Ap flertall alene på Stortinget i fire perioder og etablerte det historikeren Berge Furre kalte «den sosialdemokratiske orden».
Men også de ikke-sosialistiske partiene ønsket utbygging av velferdsstaten. Det var Borten-regjeringen som innførte folketrygden i 1967, med en sosialminister fra KrF.
Nordmenn flest er takknemlige for at vi har fått et samfunn der vi er sikret mange tjenester og mye omsorg i statens regi. Det er det også gode grunner til å være. Vi er blitt et av de demokratiske landene der staten yter mest velferd til sine borgere.
Annonse
Det har medvirket til mer trygghet og stabilitet for de fleste av oss. Samtidig er det etter vårt skjønn grunn til å reflektere over om statens rolle blir for omfattende. Det handler delvis om hva som er økonomisk bærekraftig, men vel så mye om hvor stor makt staten skal ha.
Nordmenn kan sukke oppgitt over republikanske amerikanere som mener vi lever i et land med mye sosialisme og lite frihet. Og det kan jo skje at det er et misforhold mellom styrken i kritikken og dybden i innsikten som ligger til grunn for den.
Men på den andre siden mener vi det er betimelig å være selvkritisk og på vakt mot en voksende statsmakt, særlig når familiene blir mer fragmenterte og mange er mindre integrert i et lokalsamfunn enn tidligere.
Som Thomas Jefferson skal ha sagt: «Evig årvåkenhet er frihetens pris». Det trenger vi velfødde sosialdemokrater å tenke over.
