Hurra for kvenfolkets dag!

I år har Kristiansand og Bergen for første gang åpnet for flaggheising på Kvenfolkets dag 16. mars. Flaggheising skjer ikke bare i de to byene, men over store deler av landet; i Sør-Norge blant annet i Oslo, Trondheim, Horten og Tønsberg.

Det er mange gode grunner for heising av kvenflagget. Det synliggjør en minoritet som i beskjeden grad har fått oppmerksomhet, men i årevis vært utsatt for usynliggjøring og fornedring. Flagging viser at majoriteten anerkjenner kvenene som folkegruppe.

Kvener er folk av kvensk/finsk ætt med utgangspunkt i Nord-Norge. Betegnelsen «kvener» er en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer, av norske myndigheter og i minoritetspolitiske organisasjoner.

Gruppenavnet «kvener» er også brukt vidt i lokalmiljøer og blant oss som tilhører gruppa. Enkelte vil likevel ikke defineres som kvener, fordi de oppfatter betegnelsen som nedlatende. Disse omtales gjerne som norskfinner.

I dag bor det kvener over hele landet. Totalt regnes det å være mellom 50.000 og 70.000 kvener i Norge, men kan være flere. Tallet er i samme størrelsesorden som antallet samer her i landet. Kvenene er ett av Norges opprinnelige folkeslag. Som samene har de sin tilknytning på tvers av riksgrensene på Nordkalotten.

Kvenene er beskyttet av Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter. Kvensk språk er blant Europas mest truede. Det er beskyttet av Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk. Språkbærerne er i dag i ferd med å forsvinne.

Norske myndigheter har over lang tid undertrykt kvenene og deres språk gjennom systematisk assimileringspolitikk for fornorskning. Den kommende rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen vil trolig vise at denne fornorskingspolitikken fortsatt pågår.

Min spådom er at når leder Dagfinn Høybråten legger fram rapporten til sommeren, vil den avsløre noen av de verste fornedringer og trakasseringer som bevisst har blitt utført mot en folkegruppe her i landet.

Denne fornedringen har vært ødeleggende både for enkeltindivider og for samfunnet rundt. Ingen snakket om min finsk/kvenske oldefar, før jeg selv fant ut av dette. Man kan ikke forvente at den usynliggjøringen og undertrykkingen som har skjedd, kan og skal rettes opp av frivillige blant kvenene selv.

Fornedringen vil, om den får fortsette, videreføre en ubalanse i demokratiet, ved at kvenene ikke har samme tilgang til ytringsrommet som andre. Til slutt, majoriteten av befolkningen har også rett til å få mer kjennskap til kvenene; mer enn 90 prosent av nordmenn kan ikke huske å ha hørt om dem på skolen noen gang.

Tida rundt 1870 er regnet som en av de verste tidsepokene i Finland med stor nød. Den ble på folkemunne kalt «sultetida». Landet var preget av å ha ligget mye i krig, ikke minst med russerne, og var sårbart for fattigdom og nød. Situasjonen utløste omfattende finsk innvandring til Norge.

Kvenene kom fra områder rundt Bottenviken i Finland og Tornedalen i Sverige. De dro til Norge for bokstavelig talt å redde livet. Språket skilte seg noe ut fra finsk. Området kvenene kom fra het på 1500-tallet Kvenland.

Da kvenene kom til Nord-Norge for å skape seg et nytt liv, ble de overraskende godt mottatt av arbeidsgivere, som mente de viste større flid enn nordmenn og samer. Men det store antallet gjorde av mange nordmenn var bekymret for at de ville «finlandisere» den nordlige delen av landet vårt. Som en uttrykte det: «De bygger til og med sauna her!»

Kvenfolkets dag og nye flyktningstrømmer

Denne engstelsen forsterket fornorskingsprosessen. Oldefaren min var blant dem som tok seg et helt norsk navn for å fjerne seg fra sitt finske/kvenske opphav.

Først tidlig på 1980-tallet ble man for alvor gjort oppmerksom på den urett som kvenene var utsatt for. «Nordnorsk Finsk forbund» ble stiftet i 1982 med formål å styrke kontakten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet for å styrke kvenenes stilling, kulturelt, sosialt og økonomisk.

I 1995 ble den norsk-finske avisen Ruijan Kaiku (Ekkoet fra Norge) grunnlagt. Kvener ble offentlig godkjent som minoritet i Norge i 1996. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk.

«Fosen-saka», om konflikten mellom reindriftssamene og den norske staten ved regjeringen om vindkraftutbygging på Fosen i Trøndelag, har ført til at samene fikk unnskyldning fra regjeringen fordi urfolks menneskerettigheter var brutt. Samene er med det blitt hørt og fått mer anerkjennelse.

Fosensaken: En påminnelse om hvor viktig og skjør tillit er

I september 2005 debatterte Protestfestivalen samer og kvener under overskriften «Kvenene – vårt glemte urfolk?». I debatten ble det avdekket dype sår blant kvener på grunn av forskjellsbehandling mellom folkegruppene i nord.

«Samene er anerkjent som urbefolkning, mens kvenene er en minoritetsgruppe», ble det sårt påpekt. Terje Aronsen, som da var leder for Kventunet – et norsk senter for kvensk språk og kultur – etterlyste en kvensk statssekretær. Han mente at en same i en slik posisjon ikke ville være til hjelp for kvenfolkets situasjon. Ved å få på plass klare rettigheter for kvenene, vil man kunne unngå rivalisering mellom minoritetsgrupper.

Flaggingen i dag over store deler av landet er en anerkjennelse av kvenenes tilhørighet i det norske mangfoldet og kulturlandskapet.

Onnee Kväänikansan päiväle!