Husker du Jesu ord om «disse mine minste brødre»? «Martin»-saken handler om en sånn person

Den siste uken har vår artikkelserie om «Martin»-saken, rystet mange Dagen-lesere. Med god grunn.

Vi anser disse artiklene om hvordan den lokale ledelsen i Indremisonsforbundet har behandlet en frivillig medarbeider med asperger syndrom, som en svært viktig sak, helt i sentrum av det journalistiske oppdraget.

Som kjent beskriver Vær-varsom-plakaten allerede i sin innledning at det er «pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker».

Vi anser dessuten - og for oss er det minst like viktig - at serien er i tråd med den kristne etikken og dens kjerneverdier. Vi tenker spesielt på ett av Jesu egne ord: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg» (Matt 25:40).

Det er akkurat en slik person, en av disse Jesu minste, vi snakker om her.

For «Martin» er ikke som de fleste av oss. Han har en diagnose som gjør at han har vanskelig for å forholde seg til sosiale koder. Ja, egentlig til mye av voksenlivet generelt, selv om «Martin» nå er i midten av 40-årene.

Oppveksten hans var vanskelig. Mobbingen «Martin» ble utsatt for har skapt traumer og angst som ikke har villet slippe taket.

Gjennom hele livet har han kjempet for å bli forstått. For å bli akseptert for den han er, selv om han er annerledes. Og i Indremisjonsforbudet på Sørlandet og spesielt på leirstedet deres, Audnastrand, fant han sin plass og oppgave i det kristne fellesskapet.

På disse leirene, sammen med barn og voksne som var glad i ham, ble «Martin» del av et miljø som satte pris på det han hadde å komme med. Han fikk mening i hverdagen, noe han kunne leve for.

Helt frem til den skjebnesvangre datoen 6. september 2016. Da ringer kretsleder Ommund Tveit til «Martin» og forklarer ham at han er uønsket på leirstedet på Audnastrand.

Det er en telefon som Tveit selv i intervju med Dagen karakteriserer som en samtale som knuste «Martin».

Siden den gangen har «Martin» befunnet seg i et dypt mørke. Gleden over å få bidra, følelsen av å høre til, tryggheten av å være en del av et kristent fellesskap, plutselig var dette borte.

Han opplever ikke å ha fått noen skikkelig forklaring på hvorfor han ikke får komme til Audnastrand lenger, ikke en gang som leirdeltager.

Saken har satt sitt preg på ImFs arbeid i sør i flere år. Og leirarbeidet på Audnastrand har blitt kraftig negativt påvirket.

Støttespillerne til «Martin» er forståelig nok fortvilet over håndteringen, eller rettere sagt mangelen på håndtering. Vi snakker blant om folk som har vært forkynnere i Indremisjonsforbundet gjennom tiår.

Ved å gå til pressen håper disse «Martins» venner og støttespillere å oppnå rettferdighet for ham og samtidig lege såret som fortsatt verker innad i det kristne arbeidet.

Det ubehagelige spørsmålet som Indremisjonsforbundet bør ta innover seg, er om noen av oss andre, vi som ikke har en sånn diagnose, ville ha blitt behandlet på samme måte? Er det nettopp fordi «Martin» er annerledes at det ikke var så farlig med ham? Ikke så viktig å gi noen begrunnelse? Ikke så nøye med å undersøke skikkelig?

Var «Martin» rett og slett det engelskmennene kaller «expendable»?

Her finnes det egentlig ikke noe godt norsk ord, men uttrykket innebærer at noe eller noen kan forbrukes. At det ikke er så farlig om vi mister det eller den. At man aksepterer å ta den kostnaden.

Det er ikke vår oppgave å dømme. Og Mesterens ord om den omsorgen han har for de som på ulike måter faller utenfor, er ransakende for oss alle, hver enkelt av oss.

Det vi gjør eller ikke gjør mot dem, det gjør vi i virkeligheten mot Jesus. Så alvorlig for både deg og meg, men likevel så sant.