Debatt
Hva alle bør vite om Koranen
Er islam en intolerant religion? Oppfordrer Koranen til å hate, eller til og med forfølge og utøve vold mot, jøder, kristne og andre ‘vantro’? Det er sørgelig å måtte si det, men mange muslimer tolker Koranen slik at svarene på disse spørsmålene blir ja.
Heldigvis er det hjelp å få for muslimer som ønsker å komme seg ut av denne typen ideologisk tvangstrøye.
Annonse
Pressetalsmann for og styremedlem i Bergen moské, Badreddine Maizi, har både i intervju (Dagen 1.2.) og innlegg (Dagen 5.3.) tatt til motmæle mot dem som mener islam oppfordrer til vold og tvang.
Det er prisverdig, men Maizi blir imøtegått i innleggene «Norge – et muslimsk land?» (Dagen 20.2.) og «Islamske verdier: Vil Maizi ta avstand fra undertrykkelse av kristne?» (dagen.no 27.3.), begge signert Jan Bygstad.
Dag T. Elgvin og Eivind Gjerde tar hardere i: «Bergen Moské fører oss bak lyset» (Dagen 6.3.).
Jeg håper Maizi vil kommentere de bekymringsfulle faktaopplysningene Bygstad, Elgvin og Gjerde fortjenstfullt har lagt fram.
På ett bestemt punkt maler imidlertid de tre islamkritikerne med litt for bred pensel. Bygstad skriver: «Poenget er at det er et tolkningsprinsipp i forståelsen av Koranen og Hadith at senere utsagn omstøter tidlige utsagn. Dette prinsippet kalles Naskh og er anerkjent innen alle koranskoler og lærdomssentra.»
Elgvin og Gjerde er inne på det samme, med henvisning til Koranen 2:106, 13:39 og 16:101.
At eldre utsagn kan annulleres av yngre, kalles gjerne ‘abrogering’. En av de mest kjente engelske koranoversettelsene, «The Message of The Qur’an» av Muhammad Asad, tar avstand fra enhver form for abrogering av koranvers. En av Norges mest profilerte muslimer, Basim Ghozlan, sier han er kommet til samme konklusjon.
Dette synet får langt på vei støtte av kommentarverket «The Study Quran», som i sin omfattende drøftelse av 2:106 blant annet skriver (min oversettelse): «Slik det er vanlig forstått i islamske, religiøse vitenskaper, kan naskh bare anvendes på forhold som har med påbud eller forbud å gjøre, ikke på deskriptive avsnitt som gjelder metafysikk, etikk, historie, Guds natur eller det hinsidige».
Annonse
Legg også merke til hva de lærde som står bak «The Study Quran», skriver i sin generelle introduksjon (side XXIX): «Koranens budskap om religion er universelt. Selv når den snakker om ‘islam’, henviser den ikke bare til den religionen som ble åpenbart gjennom islams profet, men om underordning under Gud helt generelt.»
Det betyr at Koranen 3:85 (som Elgvin og Gjerde siterer; se også 3:19) slettes ikke sier at Gud bare godtar muslimer (slik islamister og andre ekstremister gjerne vil ha det til), men tvert imot at det eneste som teller er vår overgivelse til ham (uavhengig av religiøs tilhørighet).
Disse to koranversene er altså et ekko av Jakob 4,6 og 1 Peter 5,5, som sier at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
Av viktige muslimske forfattere og forkynnere som støtter det synet jeg har skissert ovenfor, kan nevnes Abdal Hakim Murad, Abou El Fadl, Hamza Yusuf, Gai Eaton, og Mustafa Akyol. På nettet finnes det masse engelskspråklig stoff av og om hver av disse.
Dette betyr imidlertid ikke at vi kan neglisjere det Elgvin, Gjerde og Bygstad skriver, for en stor andel av verdens muslimer tolker Koranen (og Hadith) slik de tre forklarer.
La oss derfor se sannheten i øynene: Muslimer som fastholder slike tolkninger, kan ikke integreres i vestlige demokratier; de er i praksis trojanske hester som i en ikke altfor fjern fremtid kan ødelegge våre samfunn fra innsiden.
At dette ikke bare er et påfunn fra islamkritikere, dokumenteres i boken «The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists», av professor Abou El Fadl. Forfatteren beskriver her den kampen om islams sjel som utkjempes mellom moderate og ekstreme muslimer, og han er bekymret for at det er de sistnevnte som har mest vind i seilene.
Disse problemene har det i noen årtier vært advart om fra mange hold, men våre politikere har nektet å lytte. Det kan komme til å koste oss dyrt.
