Hva er da et ekteskap?
Om vi anerkjenner ekteskapet som en genuint kristen ordning, skulle det ikke være kirkens oppgave å bare velsigne noe staten har etablert, skriver Tarjei Gilje på lederplass.
Da min kone og jeg giftet oss for snart tre år siden, hadde vi først en juridisk forpliktende vielse på tinghuset. Men det er den kirkelige vielsen en drøy uke senere vi regner som starten på ekteskapet.
Den litt tungvinte ordningen kom som en konsekvens av ekteskapsloven. Den hjalp oss imidlertid til å huske at et kristent ekteskap først og fremst er innstiftet av Gud.
Det var han som skapte mann og kvinne til fellesskap med hverandre, og ektepakten er noe mer enn en alminnelig avtale mellom to mennesker.
For en kristen skulle et løfte en har gitt overfor Gud innebære en enda større forpliktelse enn et løfte en har inngått overfor staten. Ekteskapet er mye eldre enn nasjonalstaten.
Når ekteskapet i våre dager er gjenstand for omfattende endringer, er det viktigere for kirken å tenke gjennom sitt eget utgangspunkt enn å finne ut hvordan en best mulig kan tilpasse seg det gjeldende lovverket.
Når trossamfunn mister eller frasier seg den statlige vigselsretten, kan ekteskapsinngåelsen bli litt mer omfattende.
I flere land er det helt vanlig at kristne ektepar først blir viet hos byfogden eller en tilsvarende offentlig instans, for så å få en kirkelig velsignelse av samlivet. Denne løsningen er på mange måter helt grei.
Men det kan være nyttig å tenke over om den ikke snur tingene på hodet. Om vi anerkjenner ekteskapet som en genuint kristen ordning, skulle det ikke være kirkens oppgave å bare velsigne noe staten har etablert.
Er det ikke minst like naturlig å tenke at det skulle være kirkens oppgave å etablere ekteskapet, med en lovmessig avtale i tillegg?
Ikke minst i en tid som vår, hvor flere av det tradisjonelle ekteskapets kjennetegn er under kraftig press, kan det være verdifullt å tenke gjennom om ikke kirken selv burde ta regien. Teologisk sett skulle det være fullt mulig å foreta kirkelige vielser uten statens medvirkning. Offentlighet er et viktig kriterium for et gyldig ekteskap. Men teologisk og historisk sett er ikke staten alene om å kunne forvalte offentlighetsaspektet.
Ekteskapet har vært i forandring i lang tid. Fra tidligere tider vet vi at det har blitt inngått som en avtale mellom storfamiliene, og rolleforståelsen til mann og kvinne har variert.
Grunnleggende er det likevel slik at ekteskapet har vært inngått mellom mann og kvinne, og med en klar intensjon om livslang varighet. Nå ser vi at begge disse premissene er truet.
Det første er formelt endret i og med den gjeldende ekteskapsloven. Det andre er ikke formelt endret på samme måte, men skilsmisseraten gjør det nærmest umulig å komme bort fra at graden av forpliktelse er lavere enn før.
I lutherske sammenhenger blir ekteskapet gjerne omtalt som en borgerlig ordning. Dette medfører blant annet at et ekteskap inngått på tinghuset er like gyldig som et ekteskap inngått i kirken.
Ekteskap er ingen forutsetning for frelsen, slik sett er det naturlig å betrakte det som nettopp en borgerlig ordning. Men i og med den kampen vi har sett om ekteskapet de siste årene, er det grunn til å vurdere om vi trenger å tenke annerledes.
I forbindelse med årets kirkemøte har flere igjen tatt til orde for at Den norske kirke bør si fra seg eller bli fratatt den vigselsretten kirken har på statens vegne. De som tar utgangspunkt i det kirkelige perspektivet, hevder gjerne at en på denne måten kan løse noe av den samlivsetiske floken som for tiden synes ganske uløselig.
De som tar utgangspunkt i statens krav til sine vigslere, hevder at det er statens rett å stille de kravene den vil over dem som får en statlig delegert myndighet til å vie.
Det første perspektivet er antakelig nokså illusorisk. De prester som av samvittighetsgrunner ikke kan vie likekjønnede par, vil antakelig ha tilsvarende problemer med den etterfølgende kirkelige velsignelsen av det inngåtte ekteskapet.
Selv om en velsignelse er mindre forpliktende enn en vigsel, vil en prest som mener likekjønnede ekteskap er i strid med Guds ord, vanskelig kunne velsigne et slikt samliv.
Hva staten foretar seg, gjenstår å se. Så langt ser det ut for at blant andre regjeringspartiene ikke ønsker å påtvinge Den norske kirke å vie homofile. Men det er ingen grunn til å bli overrasket om denne viljen avtar i løpet av noen år.
Da kan vi stå overfor en situasjon hvor de trossamfunn som ønsker statlig vigselsrett, må vie alle dem som er kvalifisert etter gjeldende ekteskapslovgivning.
Fremfor at man vil tvinge både Den norske kirke og andre trossamfunn, kan det derfor bli vel så aktuelt at staten slutter med å la trossamfunn foreta vielser på statens vegne. Det har sine ulemper, men det kan også bidra til fornyet bevissthet om hva et ekteskap er.