Hva er det med nykalvinismen?

De siste par årene har det vært flere oppslag i kristen-pressen om en teologisk trend som har fått en viss utbredelse her i landet, særlig blant unge, kristne menn – den såkalte nykalvinismen.

I likhet med trosbevegelse, herlighetsteologi og diverse karismatiske trender kommer også den nykalvinistiske bølgen fra USA – og formidlingen er primært nettbasert. Den er spesielt knyttet til det største kirkesamfunnet «over there», Southern Baptist Church (Sørstatsbaptistene) – men finnes også i økende grad i presbyterianske miljøer. Det er særlig de siste 20–30 årene nykalvinismen har fått vind i seilene.

Via bibelundervisning på YouTube av dyktige og teologifaglig skolerte formidlere som John Piper, Marc Driscoll og Paul Washer (for å nevne noen av de mest kjente) er et stort publikum over store deler av verden nådd.

Bibelsynet som danner utgangspunkt for formidlingen, må karakteriseres som konservativt og relativt bokstavtro – og forkynnelsen har ofte et patriarkalsk fokus (kvinnen er underordnet mannen både i ekteskapet og i menigheten).

Førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, Arne Helge Teigen, har fulgt nykalvinismen nokså tett gjennom flere år, og for ti år siden publiserte han den informative og kritiske analysen Ny-kalvinismen. En orientering. I boka sammenligner han også kalvinistisk og luthersk kristendomsforståelse.

«Fempunktslæren»

Røttene tilbake til Jean Calvin og den klassiske kalvinismen er tydelige. Særlig ser man det i de fem punktene som gjerne illustreres ved hjelp av akronymet TULIP, der forbokstavene i de fem punktene, lest loddrett, utgjør et slags kodeord (ref. Teigen 2014, s. 11).

Total Depravity – totalt syndeforderv

Unconditional Election – ubetinget utvelgelse

Limited Atonement – begrenset soning

Irresistible Grace – uimotståelig nåde

Perseverance of the Saints – bevaring av de hellige fra frafall

Kort forklart understrekes det i punkt 1 at alle mennesker er, åndelig sett, døde og ute av stand til å få kontakt med Gud. Dobbel predestinasjon. Punkt 2 uttrykker kanskje det de fleste med litt kjennskap til kalvinismen, forbinder med denne – nemlig predestinasjonslæren. Den går i korthet ut på at Gud har forutbestemt hvem som skal frelses – og også hvem som skal gå fortapt. De neste punktene følger som en slags nødvendig konsekvens av dette.

Jesu død på korset innebærer forsoning bare for de utvalgte (punkt 3), og disse kan ikke stå imot når de møter Guds nåde (punkt 4). Når det i punkt 5 refereres til «the Saints» («de hellige»), så er det de som er utvalgt til frelse det gjelder – og de kan, ifølge kalvinistisk forståelse, aldri miste troen. «Frafall» finnes altså ikke (såkalt «frafalne» har aldri hatt noen ekte tro).

Dette lyder antakelig nokså fremmedartet for mange norske kristne – på tvers av ulike konfesjoner, for er det ikke en grunntanke i kristendommen at nåden gjelder alle? Og er det ikke også en vanlig forståelse at tro og tvil ofte kjemper om plassen, og at det ikke er noen begrensning for den «frafalne» når det gjelder å vende tilbake til troen?

Lignelsen om «den fortapte sønn» brukes jo her flittig i forkynnelsen i mange kristne sammenhenger. «Fempunktslæren» virker både eksklusiv og ekskluderende. Hva slags Gud er det som forutbestemmer noen til frelse og noen til fortapelse – og det før de i det hele tatt er født?

Hvorfor unge menn?

I en kommentarartikkel i Vårt Land på nett 23. april reflekterer Berit Aalborg over en pågående kjønnspolarisering hun har registrert blant unge kristne i USA, samt en begynnende tendens til det samme her ho oss. Tittelen på artikkelen fungerer som et tydelig frampek: «Sinte, unge menn trekker til kirkene, mens kvinnene forlater dem.»

Underveis avlegger hun også nykalvinismen en visitt. Tittelen refererer nemlig også til et oppslag i Dagen 28. november 2022, der Martin Hjellvik blir intervjuet. Han er pastor i Kilden menighet på Jæren, etablert i 2014 og basert på et tydelig nykalvinistisk fundament. Senere er det etablert flere samarbeidende menigheter (Bibelkirken i Vestfold, Bibelkirken i Oslo og Sandefjord evangeliske menighet).

Hjellvik spissformulerer seg vel en smule når han forteller at han ville starte en menighet for «unge, sinte menn». Fremdeles er det flest (relativt) unge menn i menigheten, og om de ikke er like «sinte» nå, så er de i hvert fall konservative.

Kjønnspolariseringen er institusjonelt nedfelt (underordning, mannlig ledelse). Hjellvik er tydelig på «at kvinner ofte er sterke på omsorg, noe som kan føre til sentimental snillisme». Han sier riktignok også at «menn ofte er sterke på logikk som kan føre til kald og upersonlig teologi». Med det antyder han at menigheten etterstreber en balanse her, men rollene er klart fordelt.

Nylig var det også flere oppslag i Dagen om at det hadde utviklet seg et nykalvinistisk miljø i pinsemenigheten Filadelfia i Vennesla, ledet av Martin Stomnås, som er sønn til menighetens pastor Geir Stomnås.

Far og sønn ble intervjuet av avisen 16. mars, og de blir forsvart av pinsebevegelsens leder, Øystein Gjerme, i Dagen 22. mars. Martin Stomnås driver nå podkasten TeologiTavla, der nykalvinistisk teologi blir utlagt og forsvart, samtidig som han – så vidt jeg har forstått – fremdeles er aktiv i pinsemenigheten.

Det ser altså ut til at denne trenden først og fremst har slått an blant en del unge, konservative kristne menn. Hvorfor? Vel – jeg får si med Ibsen: «Jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.»

Kan det tenkes at det er vel så mye psykologi som teologi på ferde her? Handler det blant annet også om et (kanskje delvis ubevisst) forsøk på å reetablere noe som oppleves som en «tapt orden», der det maskuline og det feminine gjenfinner sine tradisjonelle plasser?

Kan vi kanskje ane et visst mentalt slektskap mellom en del unge kristne menns fascinasjon for nykalvinistisk orden og en del av de unge mennene som de senere årene har flokket seg under psykologen Jordan Petersons kateter?

Innlegget har tidligere vært publisert i Direkte Debatt.

Kalvinismen har blitt stueren i Norge