Hva er det som skjer med vår reproduktive helse?

Begrepet «reproduktiv helse» har en tendens til å dukke opp overalt, ikke minst i brev og rapporter fra internasjonale organer som FN og EU. Påfallende ofte er det i disse sammenhengene å forstå som et oksymoron (språklig selvmotsigelse) for abort. Å praktisere «reproduktiv helse» blir dermed det samme som å avslutte livet til sitt eget avkom.

Men selv om du ser bort fra dette aspektet av ordet, kan du si at vi er midt i en krise når det kommer til reproduktive problemer. Dette gjelder ideologisk og sosialt så vel som biologisk og hormonelt.

Hvis vi starter med det ideologiske og sosiale, har vi i dag en generasjon svensker hvor kvinner og menn står lenger fra hverandre på den politiske skalaen enn kanskje noen gang før, noe som åpenbart også får konsekvenser på området par- og familiedannelse. At deler av den feministiske bevegelsen har vært drevet like mye av hat mot menn som av bekymring for den kvinnelige halvdelen av befolkningen, gjør ikke saken bedre.

Men den biologiske og hormonelle dimensjonen av spørsmålet er enda mer bemerkelsesverdig. Faktum er at det har blitt oppdaget betydelige endringer i den vestlige befolkningen særlig. Spesielt i USA rapporteres det om at jenter kommer i puberteten betydelig tidligere enn før, og den gjennomsnittlige endringen siden slutten av 1970-tallet er et helt år. Europa er ikke langt bak. Samtidig har forskere vært i stand til å påvise en dramatisk nedgang i spermantall hos vestlige menn, med et fall på mellom 50 og 60 prosent mellom 1973 og 2011.

Så ja, noe skjer virkelig med vår reproduktive helse.

Årsakene bak disse endringene er foreløpig ikke klare. Men en av flere ting som forskerne viser til, er miljøgiftene og hormonforstyrrende kjemikaliene som finnes i for eksempel parfyme, tannkrem, såpe og andre hygieneprodukter.

Den samme forklaringen er nevnt som en av flere mulige årsaker på økt forekomst av unge som er misfornøyd med sitt biologiske kjønn – såkalt kjønnsdysfori. Heller ikke her er forskningen entydig, og det er ingen tvil om at ulike faktorer virker sammen.

Da har vi fortsatt ikke snakket om den viktigste endringen av dem alle: Det dramatisk antallet reduserte barnefødsler. Et stort antall land i vår verden i dag har havnet i en situasjon hvor de ikke er i nærheten av å reprodusere seg selv. Det ser mørkest ut i Sør-Korea – forrige ukes vertsland for Lausanne-kongressen – hvor det er 0,72 fødsler per kvinne. For å holde folketallet på samme nivå som i dag ville landet trenge en tredobling av tallet: 2,1 fødsler per kvinne.

Lignende mønstre kan observeres i andre asiatiske land. Og da ikke bare i mindre stater som Singapore og Taiwan, men også Kina med 1,09 fødsler per kvinne og Japan med 1,26 fødsler.

Europa er ikke langt bak. I Sør-Europa har fødselsraten falt de siste årene til å ligge i området 1,1–1,4 fødsler. En lignende endring har skjedd her i Sverige. I fjor hadde vi færre enn 1,5 fødsler per kvinne – inkludert de ofte større innvandrerfamiliene – som ifølge SCB er det laveste tallet noensinne.

For et fenomen som gjentar seg i en så stor del av verden er det vanskelig å gi noen enkle eller entydige forklaringer. Både stress, økonomisk vekst (hvor du ikke trenger barn til ditt fremtidige levebrød), bedre tilgang på prevensjon og psykiske lidelser har vært nevnt.

Til syvende og sist må du si at dette er et eksistensielt spørsmål. Det ser rett og slett ikke ut til å være like viktig for dagens asiatiske og vestlige kvinner (og menn) å gi genene sine videre – å være med og bidra til videreføringen av familien. Her spiller nok bekvemmelighet også en rolle, slik at barna har gått fra å være foreldrenes rikdom og glede til å bli en belastning og et hinder i egen selvrealisering.

Det som er klart, er at vi er midt i en krise når det gjelder vår reproduktive helse. Kan det være ett av mange tegn på at vi har skapt et samfunn som vi, midt i vår materielle velstand, ikke har særlig godt av?