Hva er egentlig en pinsevekkelse?

Tormod Engelsvikens kronikk «Hva er vekkelse» i Dagen 9. juli er sterk lesning. Den skaper i manges hjerter lengsel etter å få tilbake noe som er blitt borte på veien. I elleve punkter nevner han «essensielle vesenstrekk» ved vekkelse.

Og han fortsetter: Sann vekkelse fører til «en dyp indre erkjennelse av synd eller utilstrekkelighet, av en erfaring av å være under den hellige Guds rettferdige dom, og med lengsel om frelse og forsoning».

Som Engelsviken er jeg østfolding, født på 1940-tallet og tillagt som medlem i Den norske kirke som barn. Imidlertid, da jeg var 16 år ble Filadelfiamenigheten i Sarpsborg mitt åndelige hjem, en menighet der medlemmenes liv og ferd, samt menighetens møter var betydelig preget av «den genuine pinsevekkelsen». Den har / hadde et adelsmerke: «det sønderknuste hjertet og dets oppreisning» (Jes 57,15).

I pinsemenighetene var det sterk bønneånd og god sang, det vil si allsang. Det ble aldri annonsert «lovsang», for den ble oppfattet forløst av Ånden når hjertene ble berørt av Gud, slik Paulus uttrykker det. Det var «spennende» å gå på pinsemøte, for man visste egentlig aldri helt hvordan møte ville bli. Men rik Ordets forkynnelse, engasjert bønn og rom for det Paulus definerer som «Åndens åpenbarelse» (1 Kor 12,7-10) og praktisering av nådegavene, forløste lovsang, og da hendte det pastor og møteleder satte seg, for «da holdt Ånden møte i menigheten».

Når egoet tar åndens plass

Med solid fostring bygd på Guds ords forkynnelse og ledere som var utrustet med «evne til å prøve ånder», førte denne «friheten i Ånden» sjelden eller aldri til «usunn utfoldelse eller viste svermeriske trekk.» Glade og lykkelige reiste vi hjem fra møtene, oppbygd på vår «høyhellige tro» (Jud v20).

De fellestrekk Engelsviken nevner, særpreger vekkelser og beveger seg over konfesjonsgrenser og menighetsgjerder. Tillat meg likevel fokusere på den vekkelse jeg selv er en frukt av.

Hva er vekkelse?

I den åndelige atmosfæren som preget pinsemenigheten var det «ikke mulig» over tid å være verken i møter eller i ungdomsmiljøet uten å gi seg fullt og helt over til Jesus – vi visste at «vi var frelst». I denne åndsatmosfæren ble jeg bevisst et personlig kall, forkynnerkall og har stått i forkynnertjeneste siden 1969 – i 52 år. Og ennå er det langt fra slutt!

Som nevnte artikkelforfatter sier, ble vi i vekkelsen fylt med Den Hellige Ånd og ble utrustet med nådegaver, og alt vi sa og gjorde var i den hensikt å herliggjøre Jesu navn.

Noe som preget pinsemenighetene sterkt (ikke minst på denne tiden) var respekten for Guds ord. Det fantes praktisk talt ikke utdannede teologer blant forkynnerne, men de var dype i Skriften, sterke i forkynnelsen og hadde et utrolig klart lys i metaforisk utleggelse fra Det gamle testamentes skattkiste, de gravde fram perler og lot dem skinne i nytestamentlig lys. Forkynnerne målte seg opp mot Peters ord: «Den som taler, han tale som Guds ord» (1 Pet 4,11).

Galeislavens ondskap, omvendelse og heltemod

Man kan si at Paulus` ord om forkynnelse var et unisont vitnesbyrd fra den meget bibeltro predikantskaren i bevegelsen: «Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet» (2 Kor 4,2).

Bibeltroskap har stått (og står) høyt i pinsemenighetene. I vårt trosgrunnlag står det uttrykkelig om Bibelen – Guds ord: «Vi tror at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Den er skrevet av mennesker inspirert av Den Hellige Ånd. Bibelen er øverste autoritet i tro, lære, etikk og moral».

Vi trenger å fornye vekkelsen i blant oss, slik at det forkynnes tydelig om synd, bekjennelse, nåde og nytt liv. Liberale strømninger prøver bryte inn også over pinsemenighetene, men vi ber om at vi må stå sammen og fortsatt «stride for den troen, som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige» (Jud v2-3).

Apostlene og brevlitteraturen har også inspirert pinsepredikantene til matnyttig forkynnelse, om Jesus og menigheten. Allerede i begynnelsen av Romerbrevet bekreftes hans åndelige status: «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium» (Rom 1,1,).

I Pinsebevegelsens trosgrunnlag, vises det til hva Paulus sier til Timoteus vedrørende hans barndom og «de hellige skrifter»: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all gid gjerning».

Den unge, vakre bruden Kristin Lavransdatter kjente bare en streng Gud

Det er intet evangelium å kun forkynne at «vi er skapt i Guds bilde» (1 Mos 1,26). Gjennom Jesu blods forløsende kraft (Efes 1,7) er vi blitt «en ny skapning» (2 Kor 5,17) og blitt «gjenfødt – av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir» (1 Pet 1,23).

Alle menighetene i Norge trenger vekkelse. Takk, Engelsviken.