Hva er en pinsevenn?

Hva er en pinsevenn i 2018? Dét spørsmålet var det nok enklere å svare på for noen tiår siden. I dag er det antakelig ingen organisasjoner eller kirkesamfunn som rommer en så stor indre bredde som Pinsebevegelsen gjør, i hvert fall når det gjelder form og uttrykk.

I Pinsebevegelsens desentraliserte struktur finnes det stort som for at lokalmenigheter og lokale ledere kan utvikle seg i til dels ulike retninger. Lederrådet sitter ikke på noen instruksjonsmyndighet overfor de enkelte menighetene.

I 2015 vakte det en viss oppsikt at Martin Cave fra IMI-kirken, som tidligere het Stavanger Indremisjon, nærmest formante pinsevennene til å huske på at de var pinsevenner. Under årets festival snakket Daniel Alm, leder av den svenske pinsebevegelsen, varmt om hvor glad han er i åndsdåpen.

Kanskje ser vi tilløp til økt pentekostal frimodighet blant pinsevennene etter at mange i en del år har kjent behov for å korrigere visse særtrekk fra tidligere tider, hvor ikke minst tungetalen kunne være noe løssluppen.

Noe av det som likevel gjorde mest inntrykk på meg under årets Led var besøket fra familien Magnus fredag formiddag. Over flere år har de programansvarlige for Led-konferansene hentet inn erfarne ledere fra litt ulike sammenhenger for å snakke om hva de vil gi videre.

Tidligere har blant andre Åge Åleskjær og Lise Karlsen vært på talerstolen. I dag taler Korsets Seier-redaktør Anne Gustavsen sammen med nevøen David Hasseløy, begge fra Hillsong Norge.

I morgen taler far og sønn Wiggo og Hans Martin Skagestad fra Filadelfia i Kristiansand. Mønsteret finner vi i Paulus 2. brev til Timoteus: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre.»

Den desentraliserte strukturen gjør det ekstra viktig å holde liv i traderingen, i overføringen fra generasjon til generasjon. Uten en slik bevissthet vil det være vanskeligere å ivareta i hvert fall en felles pinseidentitet over tid.

Alv Magnus er mest kjent som mangeårig leder av Ungdom i Oppdrag. Han omtalte Pinsebevegelsen som den mest vitale delen av norsk kristenhet, og er opptatt av at kirken våger å løfte selve evangeliet frem, selv om det kan være kontroversielt å snakke om forholdet mellom synd og nåde.

Margareta Magnus fortalte blant annet om hvordan hun gjennom mange år hadde levd nært på noen yngre kvinner i en relasjon hvor de sammen kunne hjelpe hverandre frem til større modenhet. Så fikk deres nest eldste sønn Joakim ordet.

Han har i en del år ledet Ungdom i Oppdrags arbeid i hovedstaden. Han understreket tydelig det som er konferansens tema, nemlig livslang etterfølgelse. Han leste fra Dommernes bok og viste til hvor raskt det kunne gå galt med israelsfolket, relativt kort tid etter Moses og Josvas tid.

Joakim Magnus understreket at hvis fallet kunne bli så dypt hos israelsfolket, kan det også bli det hos oss. Derfor understreket han verdien i den åndelige arven som han selv hadde fått del i, ikke minst erfaringen av at det går an å leve nær Gud hele livet.

Til slutt entret Beate Magnus Øygard talerstolen. Hun fortalte levende og nært om oppveksten i Magnus-familien, om lange andakter og bønnestunder ved frokostbordet, om hvordan foreldrene hver på sin måte søkte Gud i bønn og deretter noen ganger omvendte seg foran barna når det oppstod uoverensstemmelser i familien.

Poenget hennes var ikke å tegne noe glansbilde av familielivet, men snarere tvert imot å vise hvordan det går an å leve nær Gud selv om vi som mennesker er ufullkomne.

For nyhetssøkende journalister er det fort gjort å hoppe over disse programpostene. Man kan til en viss grad si på forhånd hva som vil komme frem. Men likevel er det vel ofte nettopp disse erfaringene fra levd liv som gjør inntrykk på oss, som hjelper oss til å lære og til å huske på hva som er verdifullt.

Derfor har det også vært fint å se på videosnuttene der Led-deltakerne har fått møte relativt ukjente veteraner fra det norske pinselandskapet. I det ellers moderne uttrykket som lederkonferansene er preget av, utgjør disse glimtene en viktig påminnelse om at åndelig vekst egentlig ikke handler om å oppdage noe nytt.

Pinsebevegelsen har noen felles teologiske kjennetegn. Men bevegelsen er ikke minst holdt sammen av vitnesbyrdet om åndelig liv. Læren når ikke så langt uten levd liv. Derfor er det ikke nok å kunne skilte med akademiske meritter. Det gir mer autoritet å kunne vise til at man har bygget opp en velfungerende menighet.

Så er det samtidig slik at man kan bli blendet av egen suksess og dermed behøve korreksjon også fra mennesker man egentlig ikke ønsker å bli korrigert av. For eksempel akademikere.

Så hva er da en pinsevenn? Håpet for både Pinsebevegelsen og Kristen-Norge for øvrig må være at vitnesbyrdet om Jesus Kristus, at selve evangeliet får inspirere mennesker til etterfølgelse gjennom livets ulike faser.

Da er ikke minst møter med mennesker som har levd med Gud en stund og lært litt om både ydmykhet og visdom en god hjelp på veien.